Lotte har funnet veien hjem – bokstavelig og musikalsk
EGERSUND: I 1999 møtte Aftenbladet Lotte Torgeirsen i London. «Karrieren holder endelig på å ta av», skrev vi. Så ble det stille i mange år. Nå har hun funnet seg selv i melodiøs jazz og er klar med ny plate.
Aftenbladet var i London for å møte Lotte Torgeirsen. En regntung formiddag i august møtte vi henne i Covent Garden. Året var 1999. Plateselskapet beskrev henne som «strikingly beautiful and six foot tall». Nå skulle hun lanseres i Europa og USA. Produsenten er med og passer på under intervjuet. Han ber oss snakke engelsk. Allerede nå merker vi at Lotte stritter litt i mot. Hun sier på norsk. «Jeg sliter litt med å vaere kommersiell. Liker ikke å skrive radiovennlig.» Etterpå sier hun «sorry» til produsenten og snakker videre på engelsk.
– Hva var det som skjedde med deg i London?
– I London ble jeg veldig peilet inn på popgreiene, men det var ikke helt meg. Jeg fikk mange nyttige erfaringer i London og turnerte i England og Irland, men etter seks år flyttet jeg til Oslo.
Skjelven
De intense årene i utlandet satte spor. Hun la etter hvert musikken på hylla. I mellomtiden levde hun et annet liv. Hun ble mor og hun utdannet seg til vernepleier. Det skulle gå 12 år for hun igjen sto på en scene.
– Ingvar Hovland ringte og spurte om jeg ville vaere med i et prosjekt med en gruppe de kalte «Andreas Petersson og Lausongan». Jeg var temmelig skjelven i knaerne under den første konserten. Det er en veldig laererik gjeng å vaere sammen med.
Gamle bilder
Lotte Torgeirsen vokste opp med musikk. Hun elsket å oppholde seg i keramikkverkstedet til faren. Torgeir Torgeirsen var en kjent mann i Egersund. Han var en dyktig pottemaker, men han og kona Marith skapte samtidig et miljø rundt verkstedet som gjorde at mange stakk innom. I bakgrunnen summet det alltid musikk, oftest jazz.
– Det preget meg. Jeg falt spesielt for den melodiøse jazzen.
Torgeir Torgeirsen døde alt for tidlig for i 2017. Han hadde en vennegjeng som var jazzmusikere. Disse spilte i begravelsen. Lotte kom i snakk med musikerne. Etter hvert begynte de å samarbeide. Først ble tre sanger festet til digital teip. Det ble så vellykket at de ville fortsette. Nå har hun et helt album. Det gis ut med et 12 siders hefte.
– Her har jeg med gamle barndomsbilder.
Plata er dedikert til faren og åpningssporet «Dear Sorrow» handler om sorgen over å miste en kjaer far.
Tilbake til London i 1999. Hun forteller at det var godt å reise fra Egersund, men at hun skal tilbake når den tiden kommer. Han har i tillegg klare ambisjoner. «Jeg gir aldri opp. Jeg kommer til å lykkes». 19 år seinere gir hun ut en plate som på alle måter er hennes. Hun har kontrollen. I London var det andre som kontrollerte det meste, nå kontrollerer hun alt selv. Hun har finansiert plata, produsert den, laget grafisk design, komponert, skrevet tekster og synger alle sangene.
– Nå føler jeg meg fri. Jeg trives med å synge melodiøs jazz. Det ligger bra for stemmen min. Jeg har funnet meg selv musikalsk. Melodiøs jazz er kanskje ikke den mest populaere sjangeren, men det bryr jeg meg ikke om, nå handler det om å skape noe som er mitt og som jeg kan stå inne for.
– Etter alle disse årene, hvis det nå skulle ta av for deg, er du villig til å ta det som måtte følge med av reising og oppofrelser for å spille konserter?
– Det er jeg. Heldige meg som har fått med meg kremen av musikere fra jazzmiljøet i Stavanger i tillegg til trompetist Ole Jørn Myklebust fra Mari Boine Band.