Nå håper de på det endelige svaret om ulykkesårsak

SOLA: Det har gått to år siden hun mistet mannen og han mistet svigerfar i helikopterstyrten ved Turøy utenfor Bergen. I dag håper de å få svar på hvorfor ulykken skjedde.

Et helikopter flyr lavt over Solastranden. Om bord sitter oljearbeidere på vei til ei ny arbeidsøkt i Nordsjøen. Lyden overdøver ethvert forsøk på å snakke.

For Anne Dickson er det ikke bare en høy lyd. Hun skvetter litt hver gang hun hører et helikopter.

– Det er ubehagelig. Jeg tror det er noe som kommer til å sitte i, sier hun.

29. april 2016 styrtet et Super Puma-helikopter på oppdrag fra Statoil på en holme ved Turøy vest for Bergen. Annes ektemann Behnam Ahmadi (54) var en av de 13 som var om bord. Både han og de 12 andre omkom. Blant dem var også Otto Mikal Vasstveit fra Strand og Thomas Helleland (50) fra Strand.

Går ikke videre

I dag presenteres funnene i den endelige rapporten fra Statens havarikommisjon for transport. Ulykken er ferdig etterforsket, drøye to år etter ulykken. Anne Dickson, svigersønn Aleksander Borgenvik og resten av familien håper konklusjonene i rapporten skal gjøre det mulig at en tilsvarende ulykke aldri skjer igjen.

– Alle har en far, bror eller sønn, eller kjenner noen som jobber i Nordsjøen. Det er viktig for alle parter at reisen fram og tilbake er trygg, sier Anne.

Den siste tiden har hun kjent seg som om hun har vaert i beredskap mens hun har ventet på rapporten. Først var den varslet i april, men de pårørende fikk beskjed om at rapporten var utsatt.

– Det er en påkjenning, samtidig som vi ønsker at det skal gjøres en grundig undersøkelse. I denne prosessen er jeg emosjonelt rett tilbake til ulykken, og det kommer veldig tett på, sier hun.

– Det har gått litt over to år, og man kan si at livet går videre. Men når du blir rammet av en sånn ulykke, går ikke livet videre, ikke det livet du hadde. Alle andres liv går videre, men ikke ditt eget. Du må finne en ny plattform og fylle livet med andre ting. Det tar tid og sorgarbeid er krevende for hele familien. Vi går og venter på rapporten og håper den skal gi oss svar sånn at vi kan få det bedre, sier trebarnsmoren.

Hennes to eldste barn er voksne, og for en måned siden kom barnebarn nummer to.

Beredskap

For ett år siden kom en foreløpig rapport. Der kom det fram at årsaken til Turøy-ulykken var en sprekk i et tannhjul i hovedgiret. Samtidig viste rapporten til en nesten identisk ulykke utenfor Skottland i 2009, og havarikommisjonen varslet at de ville se videre på hvordan to lignende ulykker kunne skje med så kort mellomrom.

– Det var en kjempepåkjenning å få høre at det var skjedd to ulykker, og det gjør at vi er veldig spent på rapporten som kommer nå. For oss er det viktig at vi får svar på hva som er selve rotårsaken og om ulykken kunne vaert unngått. I tillegg blir det viktig å få klarhet i om sikkerhetsrådene som ble gitt i 2009, ble fulgt.

De mener det er viktig å plassere ansvar hvis noen har ansvar.

– Når man blir rammet av en sånn ulykke, er det å få svar noe av det viktigste for å kunne gå videre. Det handler også om å hedre minnet til de omkomne. Hvis vi ikke vet årsaken, vil vi aldri få de svarene vi trenger. Da vil det bli noe som henger over oss hele livet, sier hun.

– Det viktigste vi kan gjøre for de omkomne, er å sørge for at det ikke skal skje igjen.

Erstatningskrav

Advokater i Europa og USA jobber nå på vegne av de pårørende med et erstatningskrav mot Airbus, som er produsenten bak helikoptertypen.

– Etter ulykken i Skottland ble det sagt at det aldri ville kunne skje igjen. Så skjer det likevel. Nå må vi sikre oss at det ikke blir tilfellet én gang til. Vi er veldig opptatt av at nødvendige sikkerhetsanbefalinger blir fulgt opp og at vi får den kompensasjonen vi mener vi har krav på for å ivareta vår familie økonomisk nå og i framtiden, sier Anne Dickson, som ikke ønsker å si noe om hva erstatningskravet vil ligge på.

To streker

Svigersønnen Aleksander Borgenvik jobber selv offshore, og har gjort det siden før ulykken.

– Første turen etter ulykken var jeg nervøs. Det går bedre nå, selv om jeg er mye mer var for blant annet lyder når jeg er i helikopteret.

I dag er de to i Bergen sammen med andre pårørende.

– Det første året var det flere samlinger for pårørende. Når noen har vaert så tett på det viktigste og mest opprivende i livet ditt, er det klart at vi deler noe som gjør at vi har et samhold, sier Anne.

– Vi håper at vi får vite noe som kan gi to streker under svaret, sier de.