Hysterisk Rødt-frykt i Aftenbladet

POLITIKK: Rødts vekst ser ut til å ha utløst panikk på høyresiden og i enkelte medier. Forsøkene på å forstå hvorfor vi vokser er erstattet av merkelapper og latterliggjøring. Og kravet til å begrunne det man sier er helt borte.

Vi er vant med å bli kalt de rareste ting. Anklagen om at jeg bringer «skam over folk som driver helt lovlig, og helt nødvendig, naeringsvirksomhet» i debatten om velferdsprofitørene, lever jeg godt med. Vi mener det både er unødvendig, og i mange tilfeller helt på kanten av loven, når kommersielle barnehage-konsern tjener milliarder i profitt på å drive barnehager for våre skattepenger. Om Aftenbladet synes det er greit at penger bevilget til barnehagebarn heller ender opp hos eierne, begynner de etter hvert å bli ganske alene om det synet. Til og med Høyre har innrømmet at regelverket er utdatert.

Aftenbladet går for langt

Men når lederartikkelen i Aftenbladet uten videre begrunnelse slenger ut at Rødt er «et autoritaert parti som kan true den liberale rettsstaten», går det for langt. Mener Aftenbladet på alvor at Rødts politikere ønsker å konsentrere makten hos seg selv og undertrykke opposisjonen? Leser man Store Norske Leksikons definisjon, er det nemlig det hva det betyr å vaere autoritaer politisk leder i et demokratisk land. I så fall: Hvorfor begrunnes ikke disse grove anklagene?

Det samme kan sies om anklagen om at Rødt «kan true den liberale rettsstaten». Hos Store Norske Leksikon slås det fast at «Den liberale rettsstat bygger på prinsippet om lovgivning som grunnlag og ramme for statens myndighetsutøving.» Hvilke eksempler har Aftenbladet på at Rødt er uenig?

Rødts prinsipper

Vi har mange eksempler på det motsatte. Prinispprogrammet vårt slår fast: «Rødt mener at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende». Rettssikkerheten er grunnleggende, altså.

Når det gjelder å verne om opposisjonens rettigheter, sier programmet: «Retten til å kritisere og til å vaere uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme. Alle må sikres mot overgrep fra staten, og en demokratisk, sosialistisk framtid er avhengig av at interessemotsetninger diskuteres åpent og at ulike politiske syn organiserer seg.»

Hva med faren for maktkonsentrasjon? «Hvis den reelle makta blir liggende hos noen få, tar det ikke lang tid før de vil bruke denne makta til å ivareta egne interesser. Det må etableres gode systemer for maktfordeling og maktkontroll, for eksempel ved rotasjon i verv (som det amerikanske systemets regel om at et statsoverhode kun kan sitte to perioder, min amn.) og rett til å tilbakekalle representanter.»

Vår vedtatte politikk er krystallklar: Rødt ønsker mer maktspredning, meningsmangfold og rettsstat.

Eksempelet Tromsø

I praktisk politikk er det minst like tydelig. I folkevalgte forsamlinger landet rundt er det Rødt som kjemper for åpenhet, rettssikkerhet og demokratiske prosesser – ofte i kamp mot andre partier. I Tromsø fikk vi for eksempel fjernet byparlamentarismen, nettopp fordi den samlet for mye makt hos de styrende partiene. Partiene i posisjon fikk blant annet langt flere heltidspolitikere enn mindretallet, og det truet opposisjonens mulighet til å gjøre en god jobb. At vi fikk gjennomslag for å legge om modellen, burde Høyre og Frp, som i dag er i opposisjon i Tromsø-politikken, vaere glade for.

Og når vi først snakker om å undertrykke opposisjonen, kan det jo nevnes at Fabian Stang (H) i 2014 fikk med seg et flertall i Oslo bystyre på å anmelde meg for brudd på taushetsplikten, for å straffe en folkevalgt som ga innbyggerne innsyn i en rapport som avdekket graverende forhold innen eldreomsorgen. Jeg ble som kjent frikjent.