Hjemme igjen etter fire års jordomseiling
EVENTYR: Stekende sol og svalt hav. Uvaer og høye bølger. Idylliske sydhavsøyer og drama på åpent hav. Naerkontakt med hai og krokodiller. 1471 dager – og to barnebarn – etter at «Lovinda too» forlot småbåthavna i Skiftesvik, kom Irene og Svein Mathisen onsdag ettermiddag hjem til Randaberg.
– Livet er et eventyr om en velger å si ja til det, sier Svein Mathisen (66) ikke lenge etter at han har fortøyd den 38 fot lange seilbåten på norsk jord for første gang siden 26. juni 2014.
Han og ektefellen Irene (64) vet hva de snakker om. Etter å ha planlagt drømmereisen i ti år, forlot laereren og sykepleieren fra Randaberg Norge for å seile verden rundt. Da hadde Svein akkurat blitt pensjonist.
I utgangspunktet skulle reisen med «Lovinda too» vare i tre år. Ett dramatisk uhell 300 nautiske mil utenfor kysten av New Zealand forlenget imidlertid seilturen med ett ekstra år.
– Det er ikke akkurat en ettermiddagstur vi har vaert på. Vi spøker med at vi skal døpe om båten til «Tapt og funnet» etter ulykken, sier Irene. Mer om det senere.
Erfarne seilere
Ekteparet har vaert gift i 42 år, og ivrige seilere siden 1984. Svein har krysset Nordsjøen i forbindelse med regattaer 30 ganger, og Irene 26. Tidlig på 2000-tallet bestemte de seg for å ta et år fri fra travle jobber for å seile et helt år i Karibien. Det ga mersmak.
– På den turen skjønte vi at vi var i stand til å leve ombord i en liten båt over et lang tidsrom. Da begynte vi å drømme om å seile på Stillehavet. Vi kjøpte «Lovinda too» i 2004, og begynte å planlegge for den store reisen, sier Svein.
Onsdag ettermiddag var eventyret over. I løpet av de fire siste årene har den 38 fot store seilbåten vaert innom 54 havner verden over.
– Vi har møtt fantastiske folk over alt, og ikke hatt ubehageligheter noen sted, sier Irene.
– Men hvordan er det å vaere på sjøen og leve så tett sammen som det dere har gjort?
– Vi har absolutt ikke blitt uvenner. Vi utfyller hverandre godt, og har vaert et godt team. Jeg tror at det beste mannskap ombord i en seilbåt på en lang tur er et ektepar, sier Svein.
Ukevis uten landgang
Noen av strekkene de har seilt har vart i ukevis uten landgang. Den lengste sammenhengende reisen – over 4000 nautiske mil fra Panama til Marquesasøyene varte i 34 døgn. For å få tiden til å gå, har ekteparet lest mye. Irene har strikket, Svein har skrevet, tatt bilder og spilt gitar.
I tillegg har det vaert forefallende arbeid på båten å ta seg av. Det kunne vaere spennende nok i farvann rike på skapninger med skarpe tenner.
– For å skrape av båten måtte vi ut i sjøen. Det fester seg en del skjell og annet under vann som må fjernes. Dette tiltrekker seg fisk som vil spise det vi skraper av, noe som igjen skaper interesse hos større fisk. En gang jeg var i vannet for å skrape, kjente jeg plutselig en ru overflate som skrapte mot føttene. Da jeg kikket ned, så jeg det var en oksehai under meg. Da kom jeg meg fort opp av vannet, sier Svein.
Den store dramatikken oppstod imidlertid i mai 2016. Irene hadde reist hjem for å jobbe på Stavanger Universitetsjukehus. Svein hadde i stedet fått selskap av Hans Olav Rørheim fra Klepp ombord i båten. Sammen skulle de seile båten fra Opoa på New Zealand til Darwin i Australia.
– Jeg var under dekk da jeg plutselig hørte et brak. Så brøt alarmen på autopiloten løs. Hans Olav ropte til meg at vi ikke lenger hadde ror. Da jeg kikket over ripa, så jeg at hele roret var oppsplintret, sier Svein.
Trolig hadde roret blitt truffet av en eller annen gjenstand som fløt i sjøen. Båten var to døgns seilas – 300 nautiske mil - fra New Zealand da uhellet var ute.
– Vi var uten styring i et område med farlig hav. Ulike vindsystemer møttes der vi hadde mistet styringen på båten, sier Svein.
Måtte berges
De to ombord kontaktet Irene. Hun varslet Hovedredningssentralen på Sola, som igjen slo alarm overfor kollegene på New Zealand. I mens forsøkte mannskapet på «Lovinda too» å seile tilbake til Opoa.
– Vi fikk beskjed om at vi var for langt ute til å bli hentet av redningshelikoptre. Den eneste måten vi kunne bli reddet, var om redningstjenesten omdirigerte et handelsskip som var mange timer unna. Da valgte vi selv å forsøke å fortsette mot land, sier Svein.
Det gikk greit i dagslys, men da mørket senket seg valgte de to mennene ombord å hive ut et drivanker. De to mennene hadde lagt seg da de oppdaget at det lakk vann inn i båten.
– Da valgte vi likevel å be om hjelp fra redningssentralen. Vi måtte vente i ti timer før det endelig kom en japansk gasstanker. Det var ti lange timer der vi fryktet at båten ville synke, sier 66-åringen.
I fire meter høye bølger berget nordmennene seg over på gasstankeren. Men de måtte forlate «Lovinda too» på åpent hav.
Seilbåten sank imidlertid ikke. Og forsikringsselskapet hjemme i Norge betalte for at fiskere fra New Zealand noen dager senere dro ut og hentet 38-foteren til land.
Et års forsinkelse
Båten ble ikke seileklar før orkansesongen hadde slått inn
Nye barnebarn
– Men hvordan er følelsen nå når dere har kommet hjem?
– Alt har en begynnelse og en slutt. Det er godt å komme hjem. Nå skal vi sette familien i fokus. Vi har fått to nye barnebarn siden vi dro sommeren 2014. Men jeg kommer nok til å savne friheten. Havet kan fremstå veldig skremmende, men det er et vidunderlig sted å vaere. Det er en egen ro å vaere på sjøen, sier Svein.
– I begynnelsen av reisen tenker du på hvor langt du skal seile. Men på slutten tenker du helst på at det skulle vart lenger. Det er som om tid og rom flyter sammen, sier han.
Irene forteller at den naermeste familien har støttet dem i ønsket om å gjennomføre drømmen.
– Jeg fikk en veldig hyggelig tekstmelding fra vår eldste datter da vi seilte inn mot havna nå. Der forteller hun at hun er stolt av oss - «to vågale mennesker som tilfeldigvis er gift». Men de er veldig glade for å få oss hjem nå.
Selv om ekteparet ikke har planer om nye seilaser jorden rundt, vil ikke «Lovinda too» bli liggende stille i småbåthavna i Skiftesvik. Svein og Irene vil gjøre seilaser i Norge og Skandinavia, og har en ny drøm: Faerøyene.
– Men først skal båten få en oppussing. Sol og salt i 1471 dager har slitt litt på finishen, sier Svein.