Sjokkerende mye plast på noen få minutter
PLASTSØPPEL: Vi må ta tak i oss selv og skjerpe oss kraftig. Vi må ta oss sammen og slutte å vaere så egoistiske.
Dagen var fin da jeg gikk av busstoppet på vei til trening en solskinnsdag i Stavanger. Dagen var ennå fin da jeg gikk over veien, med et smil om munnen og solen varmt på skinnet, og videre mot grusplassen jeg måtte passere for å kunne fortsette veien videre mot CrossFit Centrum Forus.
Da jeg satte foten på grusplassen, fikk jeg øye på flere fugler, store og små, som sang og badet i dammene rundt seg. Øyeblikket var fint, men det fine med det varte ikke lenge.
«Plasturen»
Sekundet etter tråkket jeg på en gummihanske, og sekundet etter det igjen på et halvt hjul fra en tilhenger.
Det som ved første blikk virket som en fin dag med fugler som sang og badet i den sjeldne solen ble en fin dag med fugler som sang og badet i en natur av plast, i «plasturen», som jeg heller vil kalle den.
Min første tanke var: Den fuglen der borte, som for øyeblikket har dagen i sitt liv, er sikkert full av plast og dør sikkert av det senere.
Dessverre hadde jeg ingen pose å plukke søppelet opp i, så jeg gikk videre og ga det ingen videre tanke.
Nei, nå!
Men da jeg naermet meg ferdig på trening, slo det meg igjen, − noe i meg sa at jeg måtte plukke det opp. Jeg hadde, som sagt, ingen pose, så jeg endte opp med å leite gjennom søppelet på senteret etter en pose. På bunnen av søppelet lå det en sammenkrøllet papirpose fra Zara. Og plastjakten startet øyeblikket jeg gikk ut døra fra senteret.
Og funnene var mer enn mange. Jeg plukket, og jeg plukket. Det første jeg fant langs veien før grusplassen, var et stort stykke med bobleplast. Deretter fant jeg masse plastikk-armbånd som man bruker i inngangen til det Leos Lekeland, samt plastikkemballasje for sjokolader og annen snacks.
Veikanten så mer enn grusom ut, men det var synet av grusplassen jeg reagerte sterkest på. Gjenstandene jeg fant, mengden plastikk generelt som møtte meg, var uvirkelig. Jeg begynte med en plastpose og endte opp med å fylle opp flere andre jeg fant underveis. Under oppryddingen fant jeg de underligste ting. Jeg fant blant annet rundt 40 plastikkstrips, fem enkle arbeidshansker i gummi, et halvt hjul, bobleplast, et banner, to svarte bosssekker sammen med annen plast som var nedgrodd av mose og andre planter, en plastdunk som tidligere hadde inneholdt spylervaeske, flere titall plastikkbestikk og -kopper. Og dette kun en liten fjerdedel av det hele.
Alle må ta ansvar
Tanken på at mesteparten av dette − som vil si tre hele boss-sekker stappa med plast, et langt banner, et stort stykke bobleplast, og flere plastposer − tanken på at alt dette befant seg på et område på størrelsen av omtrent 16-meteren på fotballbanen, gjør meg mer enn kvalm.
Enda verre er det at den korte strekningen fra busstoppet fortsatt er langt ifra plastfri. Jeg fikk sikkert tatt med meg fjerdedel og redda en del fugler fra plasttorturen, men det må faktisk bli gjort noen tiltak. Vi må ta tak i oss selv og skjerpe oss kraftig. Vi må ta oss sammen og slutte å vaere så egoistiske. Med mindre vi vil leve i en verden der plastikk er på toppen av naeringskjeden så burde vi alle ta oss sammen, store og små.
Og dette må vi gjøre nå. Ikke om fem år, 20 år, eller to uker. Nå!