Litt galskap må vi tåle

GJESTEKOMMENTAR: Det er ikke nødvendigvis god medisin å fjerne alle symptomer.

Psykiater Dag Coucheron kom i Klassekampen den 5. april i år med en kort og sympatisk beskrevet historie om en pasient han en gang møtte. Denne mannen hadde en utfordring med små, grønne menn som han syntes var i overkant masete. Coucheron beskriver at han behandlet mannen med medisiner til de små grønne mennene forsvant, men at mannen senere kom tilbake og lurte på om han kunne få noen av mennene tilbake. Det ble så ensomt når det ble helt stille rundt ham, der han bodde alene ute i skogen.

Coucheron har gjennom en årrekke vaert en ivrig samfunnsdebattant som har tatt til orde for mer måtehold innen psykisk helsevern. Både når det gjelder antallet pasienter som diagnostiseres med psykiske lidelser, og når det gjelder hvor mye medikamentell behandling som benyttes.

Pappa og Ritalinen

Til tider har Coucheron vaert nokså spissformulert. Jeg husker saerlig da han i august 2012 fikk min egen far på nakken med innlegget «ADHD-Phelps» i Dagbladet. Coucheron skrev da at aktive, rastløse og plagsomme barn ble gitt Ritalin i stedet for at man for eksempel tok de med til bassenget slik at de kunne utfolde seg, slik som svømmeren Michael Phelps.

Pappa svarte resolutt med leserinnlegget «Ikkje mobb Ritalinen min!». Mitt nå avdøde opphav følte seg nok spesielt opprørt over tanken på at vi som har et sentralnervesystem som kanskje ville vaert saerlig godt tilpasset et liv som jegere og sankere, skal miste muligheten til å medisineres på en slik måte at vi får en fullverdig deltakelse også i dagens samfunn. Hvordan diagnoser kan vaere minst like mye beskrivelser av kulturen vi lever i, som det kan vaere beskrivelser av personene som har diagnosene, er noe jeg har utdypet naermere i Aftenbladet den 10. desember 2017.

Både diagnoser og medisiner kan vaere nyttige

Selv er jeg en person som mener jeg har hatt god nytte både av min diagnose og av medisinene jeg i over 23 år har fått for å redusere symptomene som knyttes til denne diagnosen. Medisinene har bidratt til en liten justering av noen av de egenskapene ved meg som har gjort det vanskelig for meg å ta en fullverdig del i samfunnet rundt meg, og jeg har syntes dette er en bedre løsning enn at samfunnet rundt meg i stedet skal tilpasses meg. Nå har jeg til og med kommet så langt i å innrette mitt liv på en måte som fungerer, at jeg ikke lenger ser på medisinene som nødvendige, og jeg har derfor lagt dem bort. I hvert fall for en stund. Mine medisiner er heldigvis av den typen som det er uproblematisk å legge bort når man først har begynt på dem.

Diagnosen benytter jeg fortsatt for å forklare hvordan jeg i enkelte situasjoner må ha mine egne «spilleregler». Som for eksempel at jeg trenger å fikle med mobilen hvis jeg skal følge med på riktig sted og til riktig tid under et møte. Eller at jeg må velge mellom det å tenke fokusert og det å sitte stille. Jeg kan nemlig ikke gjøre begge deler samtidig. Sånn sett er diagnosen fortsatt et nyttig verktøy: Jeg kan dytte den foran meg som en forklaring på hva jeg behøver av forståelse og tilpasning fra deg.

Tilbake til de grønne mennene

Jeg tror det er like galt å snakke ensidig om overmedisinering og overdiagnostisering innen psykisk helsevern, som det er galt ensidig å forsvare diagnoser og medikamentell behandling. Her bidrar Coucheron med et viktig poeng: Behandlingens mulighet til å justere, heller enn å kurere, egenskaper som kan oppleves som problematiske.

Jeg har inntrykk av at det finnes en litt inngrodd holdning blant mange psykiatere om at symptomer på psykiske lidelser ensidig bør ses på som sykdom, og derfor noe som bør kureres. Det er kanskje et viktig og riktig perspektiv når vi snakker om kreft eller meslinger, men det blir helt feil når vi snakker om psykisk helse.

Når det gjelder psykisk helse, håper jeg derfor at vi er på vei bort fra et rendyrket sykdomsperspektiv på diagnoser. Vi lever i et samfunn hvor vi har kunnskap nok til å kunne gjøre mindre justeringer og tilpasninger for mennesker som har egenskaper som står i veien for både deres opplevelse av livskvalitet og deltakelse i samfunnet.

Dette betyr ikke at vi er nødt til å fjerne alle grønne menn som skulle dukke opp, ta bort all plagsom rastløshet, eller kjemisk hindre oss fra å bli altfor opp- eller nedstemt. Men vi kan gå sammen om å utforske hvor mange grønne menn vi kan ha på besøk samtidig før det blir fullstendig kaos, og så kan vi justere og tilpasse litt deretter. Ofte kan vi kanskje klare dette helt uten bruk av medisiner, eller vi kan finne at de bare behøves i en overgangsperiode.

Galskap i seg selv er nemlig ikke nødvendigvis usunt, og litt galskap må vi faktisk bare tåle. Kristian Kise Haugland er landsleder i organisasjonen Mental Helse.

Som gjestekommentator i Aftenbladet skriver han for egen regning.

Red.mrk.

Vi har kunnskap nok til å kunne gjøre mindre justeringer og tilpasninger for mennesker som har egenskaper som står i veien både for deres opplevelse av livskvalitet og deltakelse i samfunnet.