Om å rette baker for smed
GJESTEKOMMENTAR: Det er noe som ikke stemmer når elever − og foreldre − skriver om skolepress som går ut over helsa.
Nå har debatten om brødleksa på Kannik ungdomsskole bølget i flere uker. Sist med et leserinnlegg fra tre avgangselever som skriver om et skolepress som er så stort at elevene ofrer helsen for å få gode karakterer. Leksen der elevene på Kannik skulle bake et brød etter egen oppskrift, dokumentere prosessen, lage reklame for brødet, teste det på tre personer, lage tabell over naeringsinnhold basert på en nettside, samt komme kildehenvisninger, skapte ramaskrik på sosiale medier. Folk var i harnisk og mente at leksen gjorde elevene deprimerte, tok fra dem matglede og skapte skoletapere. Nå var det nok!
Hva er problemet, egentlig?
Det er lett å latterliggjøre brødleksa, den kan enkelt leses som fanden leser Bibelen. Men dette handler ikke bare om elevene på Kannik, eller om brødlekser, det handler også om Lektor Malkenes og fritt skolevalg, det handler om å nynne «Deilig er jorden» på Nylund skole, med neste års påfølgende absurde av- og påkrysningsrutiner for skoleavslutning. Det handler om at elever på videregående skole er så trøtte om morgenen at de må få begynne senere på skolen. Det handler om leksefri, og fravaersregelen, og om at gutter er tapere i skolesystemet. Det handler om bruk av mobil i skoletiden (også det på Kannik). Det handler om sykling til skolen og bursdagsinvitasjoner.
Det er klart at noe er galt når man hisser seg opp over brød og julesanger, når foreldrene sitter på venterommet på Steps dansestudio og gjør lekser med barna, mens de mener at ungene har for lite tid til fri lek, og når redaktøren i Rogalands Avis skriver en rasende leder om brødleksa etter å ha stått klokka to om natta for å skrive ut leksene til niende klassen sin, eller at trettenåringen får hjelp av mamma til å skrive klagebrev til skolen etter å ha vaert inne på barneombudets nettsider, fordi skolen har tatt fra henne mobilen etter å ha brukt den i skoletiden. Nok er kanskje nok. Men er det virkelig brødleksa som er problemet?
Beina på bordet
Det er farlig å sammenligne seg selv med andre, og før med nå. Det er vanskelig å vaere ung, og det er alltid tøffere nå enn før. Det er fort gjort å bli ei sur, gammel kjerring og synes at ungdommen er kravstor og lat. I etterpåklokskapens lys ser alt lettere ut, og det er klart for meg når jeg leser Una Dybwig Fossdals leserinnlegg om 10 timers arbeidsdag og tid til å vaere menneske, at jeg må passe meg for å sammenligne hennes behov for å slappe av med min hverdag som 13-åring for 36 år siden.
Men det er fryktelig fristende, fordi samtidig som ungdommene på Kannik skole skriver leserinnlegg om skolepress og behov for fritid, og elevene på Ulsrud videregående skole føler seg krenket av Malkenes, googler elever Barneombudet fordi de har fått reaksjoner på overtredelser av regelverk på... vel la oss holde oss til elevenes egne definisjoner: «arbeidsplassen». Det er noe som ikke stemmer her.
For i tiden før tiden da jeg gikk på ungdomsskolen, valgte jeg å avstå fra karakterer i valgfag i protest mot karaktersystemet, og tro meg, jeg ville fått rimelig bra karakterer i både fransk og tegning. I stedet for å skrive leserinnlegg satt jeg i heimkunnskapstimene med beina på bordet og lakket neglene enda jeg var frik og gikk i islender og fars gamle militaerfrakk, bare for å demonstrere hvor usannsynlig urettferdig laereren var mot en av jentene i klassen. Siden jeg var fritatt for kristendomsundervisning, satt jeg alene i et klasserom i tre år og leste bøker om livssynshumanisme, islam, buddhisme og jødedom fortere enn laererne klarte å bestille dem. Likevel laerte jeg meg trosbekjennelsen, de ti bud og fadervår på rams, bare på pur f.., og uten å få karakterer. Samtidig stjal jeg kladdebøker som en ravn, som jeg og venninnen min tegnet obskøne tegninger av laererne i og sendte mellom oss i mattetimene.
Går verden under, egentlig?
Det er imponerende å lese innleggene til disse utrolig flinke, kloke, skriveføre ungdommene. De er reflekterte, motiverte og kampklare. De er målbevisste og aergjerrige og totalt utslitte. Foreldrene kjører dem til Steps og skriver ledere og facebookstatuser, mens ungene gjør lekser og baker brød, de arbeider natt og dag og har aldri fritid mens de krysser av for nisser og mot Jesus, samtidig som de må gå på sommeravslutninger og spise svidde pølser i flere uker og ikke nok med det: De må selge dopapir og bake glutenfrie kaker til julemarkedet, enda det nettopp var påskefrokost i barnehagen.
Kanskje var verden lettere før, jeg vet iallfall at det ikke var karakterer i heimkunnskap som fikk elevene til å føle seg mislykka eller redde, det var mulig å rule verden med nokkas i matte. Du visste at livet kunne bli fint selv om du ikke hadde lest til historieprøven.
Så kanskje ligger ikke (det største) problemet i brødlekser, eller karakterpress, men i en vanvittig tro på at alle skal vaere flinke på skolen og en underlig idé om at hvis du ikke har gjort brødleksa fordi skriveren ikke virket, eller fordi at du selv om faren din er akademiker og flink med ord ikke skjønte baeret, så går verden under?
Og kanskje er problemet at de har rett?
Du visste at livet kunne bli fint selv om du ikke hadde lest til historieprøven.