Når samfunnet dytter deg i samme retning som gjengene drar deg mot
KRONIKK: Jeg gikk med kniv på ungdomsskolen. Først fordi det var kult, deretter fordi jeg var redd. Andre i miljøet gikk jo også med kniv.
I disse tider snakkes det om voldelige og kriminelle ungdomsgjenger på nasjonalt og lokalt plan, det diskuteres straffer, tiltak, løft, strategier. Jeg skal ikke gjøre dette politisk, jeg vil bare fortelle litt om min egen ungdomstid.
Jeg vil først si at det skremmer meg at flere utelater «samfunn» i løsningen på samfunnsproblemer, og heller snakker om innvandring og svenske tilstander. Innvandring er en stresstest av samfunnet, som belyser våre svakheter. Aldri skyt budbringeren. Beskjeden, poenget, faresignalene, går oss tydeligvis hus forbi. Forbedringer som hadde kommet alle til gode, uteblir. Om vi ikke evner å se forbi misvisende og enkle kategorier når vi tilnaermer oss et samfunnsproblem, uten å ta hensyn til forskning som gang på gang belyser at koblingen ikke er årsaksforklarende, da svikter vi enkeltmennesket og fellesskapet.
Følte meg utenfor
Jeg er en hvit, norsk mann. Jeg har altså ikke innvandrerbakgrunn. Og jeg vokste ikke opp i et tungt belastet område. Jeg kom ikke fra en fattig familie, bodde ikke trangt med mange søsken. Det var mange fritidstilbud i kommunen, og jeg var innom flere av dem. Likevel inngikk jeg i det som i dag omtales som nettverk av kriminelle ungdomsgjenger.
Etter 15 år ser jeg tilbake på skjebner, overdoser, selvmord, drap og grov vold med varige følger for offer og utøver. Hvorfor havnet jeg og så mange av mine barndomsvenner i slike miljøer? Og hva kan laeres av det?
Allerede på barneskolen følte jeg meg utenfor. Jeg gikk på fotball, men var under gjennomsnittet interessert. Jeg sluttet da vi begynte på ungdomsskolen, uten å begynne på noe nytt. De jeg følte meg annerledes i møte med gikk jo på alle de andre tilbudene. Jeg fant etter hvert sammen med andre som var annerledes. Med dem fant jeg et fellesskap. Oss mot verden. Det var alle andre det var noe galt med. De som sviktet oss, forlot oss, ikke ønsket oss, noe vi dyrket til en identitet. Vi var underdogs, og vi bygget på en felles historie, om oss mot dem.
Når det negative blir bekreftet
Med «vi» mener jeg ikke hver enkelt, men flere av oss. Vi drakk, røkte, sloss. Vi stjal, drev med haerverk. Brøt oss inn, tyvlånte kjøretøy. Solgte sprit og hasj. Lenge før noen av oss kunne gro skyggen av et skjegg.
Som produkt av denne livsstilen ble vi kjent med folk fra tyngre miljøer. For mange var veien kort inn i disse miljøene.
Vi så på filmer om asosiale miljøer, om MC-gjenger, mafia etc. Flere av oss gjenkjente noe i dem. Brorskap, tilhørighet, oss mot dem. Vi kopierte klesstil, språk og vaeremåte. Filmene kom riktig nok etterpå, de startet ingenting, de ga oss en måte å snakke og forstå oss selv på. Laerere og andre voksne fortalte oss jo at vi var «drittunger» lenge før vi satt oss ned og så på en mafiafilm.
Mafiafilmer begynner bra, men ender i tragedie. Vi overså alltid slutten, men i underbevisstheten skjedde det noe. Med tiden opplevde jeg at vi ble mer og mer paranoide. Vi snakket om hverandre som svikere. Det tok ikke lang tid før fellesskapsfølelsen bleknet for noia og angst hos flere av oss. Hvem kunne en egentlig stole på?
Hvordan kunne ting bli slik? Hvor var de voksne? Jo, mange av dem stod rett bak oss, og dyttet oss mot det samme som dro.
Jeg mener ikke at tiltakene jeg nå kommer til å nevne ikke kan fungere, jeg tilbyr bare eksempler på hvor de virket mot sin hensikt.
Når vi kom i problemer på skolen, ble sendt til rektor eller ble utvist, ble følelsen av at alle var mot oss forsterket. Vi gjorde det til status og roste hverandre for faenskapet vi skapte. Vi var jo fiender.
Å bli sendt på ART-kurs, institusjon eller ungdomspsykiatrisk, fungerte ofte som videre forsterking. Også det ble status. «Han er så farlig at han ble sendt på kurs» etc.
Når vi ikke gjorde noe galt, ble det likevel forventet. Vi følte oss konstant mistenkt. Jeg ser i ettertid at jeg ofte spilte den eneste rollen jeg fikk tildelt, den eneste jeg kjente til. Uten alternativer fortsatte jeg å vaere den andre forventet at jeg skulle vaere.
Det som sjelden skjedde, var at noen tilbød oss alternativer, og enda sjeldnere var det troverdige og tilgjengelige alternativer.
Veien ut var vanskelig å se for seg. Er du først blitt en del av noe er det vanskelig å se en annen virkelighet. Vanskelig å bli sett som noe annet.
F»#k «feilslått integrering», ja takk til inkludering langs hele spekteret. Gi ungdommene som har havnet i en uønsket retning troverdige og tilgjengelige alternativer. Dytt ikke roller på folk dersom du ikke ønsker rollene utspilt. Forsterk ikke virkeligheter du ikke ønsker. Noe så lite som «Jeg er imponert over at du ikke har køddet til timen» fra en laerer, eller «Nå må du oppføre deg i kveld» fra politiet, er nok til å gi en negativ bekreftelse ved å tydeliggjøre forventinger.
En anledning som byr seg
Det skal holdes et seminar om ungdomsvold i Stavanger i høst, jeg håper dette perspektivet tas med, at ungdommer snakkes med, at de som har vaert gjennom det, konfereres. Jeg kommer gjerne.