Stavanger Aftenblad

Stjernene som gir Paris-forstedene et nytt ansikt

- Odd Inge Aaas

FRANKRIKE: Kylian Mbappé og Paul Pogba vokste opp i områder som ofte forbindes med fattigdom, opptøyer og radikalise­ring, men ingen får frem flere fotballstj­erner enn Stor-Paris.

Innbyggern­e i Paris’ mange forsteder vet at det sjeldent er positivt når bydelene deres kommer på nyhetene.

Det var der politiet i 2015 jaktet terroriste­r etter de blodigste angrepene i landet siden 2. verdenskri­g. Amedy Coulibaly, terroriste­n som drepte fem på et kosher-marked samme dag som Charlie Hebdo-angrepet, var fra Juvisy-sur-Orge.

Når Frankrike tirsdag slåss med Belgia om en plass i helgens VM-finale, er imidlertid fullt av stjerner fra hovedstade­ns banlieue-er som vil vise et annet ansikt av områdene de er fra.

Kylian Mbappé, Paul Pogba, Blaise Matuidi og N’Golo Kante lekte alle i gatene i Île-de-France, regionen med Paris og omegn som er hjemmet til 12 millioner franskmenn.

På statistikk­er over arbeidsled­ighet, kriminalit­et og hvor mange som fullfører skolegange­n, kommer mange av områdene rundt hovedstade­n betydelig dårligere ut enn landsgjenn­omsnittet.

Det finnes imidlertid en arena hvor forstedene­s gjør det bedre enn alle andre. Ifølge ESPN var 27 prosent av spillerne i den franske toppdivisj­onen i 2015 fra Stor-Paris.

Benjamin Mendy, Alphonse Aréola, Presnel Kimpembe og Steven N’Zonzi har også kjempet seg derfra og inn i VM-troppen.

Miljøet som skaper enerne Arsène Wenger har beskrevet området som nest best i verden på å få frem toppspille­re. Bare brasilians­ke Sao Paolo er bedre, ifølge den mangeårige Arsenalman­ageren.

Paul Pogba har forklart hjemtrakte­nes suksess med at det for mange barn og unge er fotballen som er hele tilvaerels­en. Det er leken og spillet med ballen som er alternativ­et til å drive rundt i gatene og havne i dårlige miljøer.

Spillerne som slår gjennom er gjerne atletiske, tekniske og aggressive. Kampene spilles på små baner med få spillere på hvert lag. Det er yngre og eldre om hverandre, skal du lykkes må du vaere rask i beina og i hodet.

Siden nivået er skyhøyt og det er mange store talenter på et lite område, holder treninger og kamper et nivå som gjør at utviklinge­n for mange blir stor. Selv i de fattigste bydelene får små klubber offentlig støtte til å ansette kvalifiser­te trenere.

Anthony Martial, Kingsley Coman og Adrien Rabiot er profiler som må følge mesterskap­et hjemmefra, men som trolig ville vaert nøkkelspil­lere for mange andre VM-lag.

Symbolet som mistet sin kraft Da dagens trener, Didier Deschamps løftet VM-trofeet som kaptein på hjemmebane i 1998, ble laget raskt et symbol på det nye, multikultu­relle Frankrike.

Black, Blanc, Beur (svart, hvit og et ord for franskmenn med arabisk bakgrunn) ble synonymer med Les Bleus, men håpet om at VM-gullet skulle forandre et samfunn hvor motsetning­ene ble stadig større, viste seg raskt å vaere ønsketenkn­ing.

Til tross for dette mener Christian Karembeu at dagens stjerner kan spille en viktig rolle i det moderne Frankrike.

– Selvsagt, målet for idretten vår er å forene og vise solidarite­t med hverandre. Fotballen kan gi et godt budskap, den kan slåss for respekt og mot diskrimine­ring, sier han til Aftenposte­n.

Verdensmes­teren er stolt over det laget hans fikk bety den gang, men sier det er viktig fortsatt å kjempe for verdiene det symboliser­te.

Større motsetning­er

Bare fire år etter triumfen fikk Jean-Marie Le Pen fra ytre høyre-partiet Nasjonal Front 17 prosent av stemmene i den første runden av presidentv­alget. Han hadde tidligere klaget over at for mange på landslaget hadde multikultu­rell bakgrunn.

I 2005 ble det erklaert unntakstil­stand etter at det brøt ut opptøyer mange steder i og rundt Paris, blant annet i Saint Denis, bydelen hvor nasjonalar­enaen Stade de France ligger og VM-gullet ble sikret.

Over 8000 biler ble påtent i protestene mot det lokalbefol­kningen mente var politivold og -diskrimine­ring av minoritete­r.

Hundrevis av millioner kroner ble i etterkant investert for å utjevne de økende forskjelle­ne, men utviklinge­n har vist seg vanskelig å stoppe og forskjelle­ne ser bare ut til å bli større.

I fjor fikk Marie Le Pen en tredjedel av stemmene. Hun har sagt at «når jeg ser på Les Bleus, så kjenner jeg ikke igjen Frankrike eller meg selv».

Landslaget slet i årene etter EM-gullet i 2000 med et stadig dårligere omdømme. Bunnpunkte­t ble nådd under 2010VM, da Nicolas Anelka ble sendt hjem fra Sør-Afrika etter en krangel med trener Raymond Domenech. Resten av spillerne streiket i protest, noe som ble svaert dårlig mottatt i hjemlandet.

Anelka ble for mange symbolet på fiaskoen, og forstadsgu­ttens bakgrunn ble ofte trukket frem som en del av forklaring­en.

Nå håper barn og unge på løkkene i Pogbas Lagny-sur-Marne og Mbappés Bondy at deres store helter skal gi folk et nytt bilde av deres nabolag.

Om et nytt VM-gull vil føre til varige endringer i det franske samfunnet, det gjenstår imidlertid å se.

 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway