Ronald er ute, Donald er inne
GJESTEKOMMENTAR: Trump har skjønt at republikanerne nå er modne for en ideologisk revolusjon i utenrikspolitikken.
President Trumps reise til Europa blir skildret av både ham selv og hans kritikere som revolusjonerende. Han forteller oss at han helt på egenhånd og mirakuløst fikk Natos medlemmer til å øke sine forsvarsbudsjetter kraftig. Hans kritikere hevder at han egenhendig ødela den vestlige forsvarsalliansen ved å så tvil og uenighet blant USAs naermeste partnere.
Ingen av disse påstandene er sanne. Trumps krav er velkjente amerikanske krav. President Obama ba om det samme fra de Nato-allierte. Hans første forsvarsminister, Robert Gates, valgte å bruke sin «avskjedstale» i Europa − uker før han forlot ministerstolen − på nettopp dette temaet. Han forutså en «svinnende appetitt […] i amerikansk politikk […] for å bruke stadig mer av verdifulle midler på vegne av nasjoner som tilsynelatende er uvillige […] til å vaere seriøse og kapable partnere med sitt eget forsvar». Og han advarte mot at «framtidige amerikanske politiske ledere som ikke har hatt den kalde krigen som den dannende opplevelsen den var for meg, kanskje vil vurdere at avkastningen på amerikansk investering i Nato ikke er verdt kostnaden».
Trumps høylytte angrep på Tyskland denne uken − om at landet er blitt for avhengig av russisk gass − har betydelig grunnlag. Tyskerne har ivrig inngått et energisamarbeid med Russland som er strategisk farlig. Men Trump misforstår noe av dynamikken. Det er ikke bare slik at import av store mengder gass fra Russland gjør at Berlin kan bli utsatt for utpressing. Russerne er like avhengige av tysk betaling. Den nye gassrørledningen som nå bygges, kan derimot gi Russland mulighet til å true øst-europeiske land ved å holde tilbake energiforsyninger eller øke prisene. Og Moskva har tidligere både brukt og misbrukt dette kortet.
Igjen, disse klagene fra Trump ble ofte uttrykt også av Obama-administrasjonen. Og i ingen av tilfellene er det indikasjoner på at Trumps råe og aggressive tilnaerming har gitt resultater. Om noe, har det gjort at enkelte europeere føler at de må presse tilbake. Den tyske utenriksministeren, Heiko Maas, minnet Trump på at Tyskland ikke er en vasall (tjener) for verken Russland eller USA.
Omformingen av partiet
Den virkelige revolusjonen er imidlertid hva Trump gjør med sin utenrikspolitikk hjemme. Her fortsetter han, med vilje eller av instinkt, å omstøpe Det republikanske partiet. Hans utenrikspolitikk ser ut til å vaere utformet for å skape en republikansk utenrikspolitkk som er mye naermere partiets røtter − mistenksomhet mot utlendinger, allianser og avtaler − og på mange måter direkte isolasjonistisk. På sine folkemøter beskriver Trump USAs allierte som «våre verste fiender», og han sier at de «kverker oss» både på sikkerhet og handel. «Vi er idioter», klager han om USA i samspillet med med Nato og EU.
Jonathan Chait skriver i New York Magazine at «Trump oppdrar sin velgerbase til å hate Nato og like Putin». Og her har Trump bemerkelsesverdig suksess: 51 prosent av republikanske velgere mener nå at USA ikke bør forsvare Nato-allierte dersom de ikke øker forsvarsutgiftene. Og enda mer bemerkelsesverdig ser Trump ut til å ha reversert republikanernes holdning til Russland og landets diktator, Vladimir Putin. På et folkemøte nylig sa Trump: «Vet dere hva? Trump er bra. Han er bra. Vi er bra. Vi er alle bra. Vi er folk.» Det er nå dobbelt så sannsynlig at republikanske velgere uttrykke en positiv oppfatning av Putin som at demokratiske gjør det, og 56 prosent av republikanerne ønsker mer samarbeid og engasjement med Russland.
Det republikanske partiet har vist seg bemerkelsesverdig ideologisk sårbart. Partiet for lov og orden har nå dyp mistillit til FBI, det føderale politiet. Partiet for fri handel står nå langt mer solid bak proteksjonisme enn Demokratene gjør. Partiet som feiret Ronald Reagans optimisme om innvandring, består nå av et flertall som støtter å skille familier ved grensen og kriminalisere udokumenterte innvandrere.
Trumps politiske geni er at han forstår at partiets velgerbase er moden for en ideologisk revolusjon, at selv om reaganitt-oppskriften fortsatt kan ha støtte i republikanske eliter i Washington og New York, blir den ikke omfavnet der ute på grasrota.
Hat snudd tvert om
For fem år siden skrev en fra det republikanske etablissementet at «isolasjonsspekteret forfølger Det republikanske partiet. […] Det er ikke sikkert at den isolasjonistiske følelsen vil seire. Men det er kritisk nødvendig […] at republikanere kan besvare spørsmålene som blir reist om nasjonal sikkerhet og gjenopprette en plattform som henger sammen, og med det motvirke den nye isolasjonismen.»
Disse ordene ble skrevet av John Bolton, som nå er Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver. Det virker som om selv de mest trofaste sikkerhetspolitikk-republikanerne når har tilpasset seg Trumps revolusjon.
fareed.zakaria.gps@turner.com Washington Post Writers Group (C)
Trumps utenrikspolitikk er mye naermere partiets røtter − med mistenksomhet mot utlendinger, allianser og avtaler, og på mange måter direkte isolasjonistisk.