Virkeligheten om lekser og press
SKOLE: Hva med å snu litt på flisa og snakke mer om FRA-hjem-TIL-skole-samarbeid? Hva med å lytte til foreldre og elever med litt ydmykhet?
Det har vaert skrevet flere innlegg om arbeidspress i skolen. Rektor Finn Lea ved Kannik ungdomsskole sier at «prestasjonspresset ikke er et stort problem for flertallet». Likevel har arbeidsmengde og lekseplan vaert oppe til diskusjon i FAU.
Jeg har mitt tredje barn på Kannik nå, og har flere venner som har eller har hatt ungdommer på samme skole. Vi sitter med mange av de samme erfaringene. Ungene mine er tette i alder og har brukbart oppegående foreldre med høyere utdannelse til disposisjon hjemme. De er ulike elever som laerer på helt forskjellige måter.
Den faktiske hverdagen
Jeg har vaert med på den tidligere omtalte bakeoppgaven, som helt aerlig verken jeg eller ungdommen tok så tungt, og som vi gjorde sammen. Vi har ledd av at eldstebarnets strikkelue med intrikat mønster som ikke var mulig å ta på hodet på grunn av alle de stramme trådene inni, fikk høyere karakter enn brorens med enklere mønster som faktisk kunne brukes.
Men om man kan ha hull i luen og fortsatt klare seg fint på videregående skole, så kan man ikke ha hull i kunnskapen i teoretiske fag, og for oss har dette vaert hovedfokus.
Mine tre elever har alle hatt noen teoretisk fag de er sterke i og andre de trenger hjelp til hjemme. Kannik skole oppfordrer på sin hjemmeside til skole-hjemsamarbeid:
«Skolen ønsker at foreldre hjelper til med skolearbeid og støtter barnet sitt med øving på vurderinger, lekser og skolearbeid. Det er viktig at foreldre følger med på sitt barns skolearbeid, oppmuntrer og støtter dem i det de skal gjøre. Vi støtter oss til forskning som sier at høy foreldrestøtte gir høyere mestring og bedre resultater både på laering og skolemiljø.»
For travle foreldre er det jammen godt at man kan lese til prøver på søndager, siden arbeidsuken er for hektisk til å sette av flere timer til øving. Jeg anser oss som heldige som har tid og mulighet til å hjelpe barna våre med skolearbeidet i helger og ferier, men tenker samtidig at det ikke burde vaere sånn. Vi vet jo alle at dette øker forskjellen mellom elevene.
Legger så vi foreldre press på elevene ved å forvente at de skal bruke så mye tid på lekser? Nei. Vi hjelper en fortvilet elev som er overlykkelig over å endelig forstå. Stresset oppstår når han eller hun ikke føler at de mestrer. Det ligger veldig mye frustrasjon i ordene «jeg skjønner ingenting». Det er heller ikke gøy å få dårlige karakterer, og sitte og håpe at ingen spør «hva fikk du?» når prøven returneres. La oss ikke lure oss selv, det er stas å vaere flink!
Tre punkter
Jeg har en liten ønskeliste basert på det siste året ved Kannik:
Punkt 1: Sett alvor bak denne påstanden om at der bare skal vaere inntil to vurderinger per uke! Det har faktisk vaert opptil to prøver per dag noen ganger − ikke greit.
Virkemiddelet er enkelt og heter planlegging. Få alle prøver på prøveplanen mange uker i forveien så der ikke oppstår kollisjoner. Og det er bare å innse at elever i ungdomsskolen er som de fleste andre mennesker, de utsetter gjerne en innlevering til siste frist. Så glem det med at de bare har seg selv å takke om det hoper seg opp, fristen bør ikke ligge i en uke med flere andre vurderinger.
Punkt 2: Vi trenger skikkelige pensumlister for alle prøver. Har ikke eleven klart å få med seg alt som blir sagt på skolen, må det fortsatt vaere mulig å lese hjemme på det som trengs.
Og nei, det handler ikke bare om å følge med i timen, men om at alle elever er unike og laerer på ulik måte. Ikke alle forstår eller får med seg alt som blir sagt på skolen; og her handler det vel så mye om laererens formidlingsevne som evnen til å motta.
Punkt 3: Kan karakterene utleveres elektronisk i stedet for på skolen, sånn at man demper fokuset på dem?
Kanskje snu litt på flisa også?
Så går det an å unngå karakterpress? Jeg tror ikke det så lenge det finnes karakterer og de er nødvendige for å komme inn på videregående skole. Men det går an å dempe stresset og kravene.
Hva med å snu litt på flisa og snakke mer om frahjem-til-skole-samarbeid? Lytte til foreldre og elever med litt ydmykhet? Ha litt faerre vurderinger i løpet av året?
Det er ikke storm i et vannglass, dette. Det er elever som griner over lekser og jobber hele solskinnssøndager og til sent på kveld for å nå opp til kravene. Jeg tør påstå at skolen som oftest ikke får vite om dette. Foreldrene tar seg av det hjemme, eller i verste fall sier ikke eleven noe til noen.
Er arbeidspresset nødvendig, eller finnes der en annen måte å få kunnskapen inn i de unge hodene på enn en stor mengde hjemmearbeid? Jeg håper at rektor ved Kannik skole og andre relevante instanser vil ta den diskusjonen nå, og ikke bare vaere opptatt av å forsvare nåvaerende skolehverdag. Kanskje er det som rektor sier, at det er mindre enn halvparten av elevene som føler seg stresset, − men Kannik skoles motto, «Alle skal med», kan ikke gjelde bare for flertallet.