Mer Hollywood, mindre samvittighet

KRIM: Mindre samvittighet og mer action. Synd, men ikke så unaturlig når den svenske duoen begynner å skrive for Hollywood.

Roslund & Hellström: Tre timer. Krimroman. Oversatt av Henning J. Gundersen. 447 sider. Cappelen Damm.

Jeg mente lenge at duoen Roslund & Hellström leverte det ypperste av nordisk krim. Nå er Hellström død, men Anders Roslund skriver videre under dobbelt forfatternavn - og med samme ambisjon som før, «å underholde (...) men også ta leseren med til en virkelighet som de fleste av oss ikke kjenner», som det heter på omslaget.

Og ganske riktig: I bøkene har de to ofte brukt krimromanen som et redskap for beisk samfunnskritikk. Duoen har tatt oss med til Stockholms underverden, bokstavelig talt, og de gjort en mordetterforskning om til en spennende drøfting av dødsstraff. Hele tiden med Ewert Grens som sentimental enkemann og humørsjuk politi. Men i de siste tre bøkene er han i et underlig kompaniskap med en tungt kriminell infiltratør som har verden som boltreplass og et våpen- og sprengstoffarsenal av hollywoodske dimensjoner. Tre bøker er allerede solgt til filmproduksjon, og smaken av Hollywood preger de to siste bøkene mer enn godt er.

«Tre timer», en fri fortsettelse av glimrende «Tre sekunder» og svakere «Tre minutter», handler om flyktningkrise og menneskesmugling. En container åpnes i en havn i Stockholm, og inni finnes flere titalls døde flyktninger. Stockholm er altså endestasjon for en etablert rute som kyniske menneskesmuglere med base i Nord-Afrika har etablert - og det hele styres antakelig fra Sverige.

Der er krimgåten, og der er Roslund & Hellströms varemerke; koblingen med en aktuell politisk situasjon, båret av en sosial samvittighet. Denne gang har imidlertid politikken fått en mindre rolle, og actiondramaet tar større plass. Det gjør også at forsøkene på å vise nyanser av grått i helter og skurker blir litt mindre foruroligende enn før, litt mindre ubehagelig, og litt mer påklistret.

Det gjør denne romanen noe svakere enn de fleste duoen har signert. Likevel er det en forrykende roman Roslund har kokt i hop. Språklig er han litt mindre tilgjort enn tidligere, litt mindre pompøs, og det er kanskje bra likevel savner jeg hans insisterende, nesten monotone måte å skrive på som ga tidligere bøker et klarere saerpreg.

Og jeg savner det bankende hjertet.