To temperamenter

GJESTEKOMMENTAR: Opplysningstiden og romantikken er de to siste store åndsstrømningene i vår kultur. De blir ofte fremstilt som motsetninger, men er det mulig å forene dem?

Kultur- og idehistorien danner et påfallende mønster. Vi aner en slags pendelbevegelse, en veksling mellom følelse og fornuft; mellom det poetiske, åndelige og det nøkterne, vitenskapelige blikk på verden. Middelalderens himmelvendthet ble avløst av renessansens interesse for naturen og mennesket. Barokkens dype religiøsitet gled over i opplysningstidens (snus)fornuft, som fikk sin reaksjon i romantikkens inderlighet. Det er som om mennesket stadig prøver ut disse perspektivene i ulike former og konstellasjoner, men uten å finne en tilfredsstillende balanse.

Romantikken ikke bare brudd 1700-tallets opplysningstid og 1800-tallets romantikk er de siste av de store kulturelle epoker. De preger oss ennå. I opplysningstiden brøt et moderne verdensbilde for alvor fram. Verden ble betraktet som en gigantisk maskin som kunne forstås ved hjelp av fornuft og leksikalsk kunnskap. Men snart kom en motreaksjon til syne. I romantikken kritiserte man dette ensidige og forenklede syn på verden og tok opp igjen de sidene av verden som opplysningstiden undertrykte – de irrasjonelle, åndelige, dypere sidene ved tilvaerelsen. Romantikken er mer gåtefull, paradoksal og dyptpløyende enn opplysningstiden, og blir ofte misforstått. De fleste assosierer den med noe banalt og livsfjernt. En håpløs romantiker, liksom, et overspent følelsesliv og en lei tendens til selvmord etter romanlesning.

Men romantikken er ikke bare et brudd med opplysningstiden. Minst like mye som opplysningsmenneskene var romantikerne opptatt av å erkjenne verden. Og på dette området er romantikken på langt naer noen lettvekter. Deler av den var faktisk saerdeles intellektuell, men den fulgte et eget spor som kan virke fremmed i dag. En overordnet ide synes å vaere at det finnes en grunnleggende enhet mellom mennesket og verden, at både mennesket og verden har en innside, en åndelig dimensjon. Naturen er den synlige ånd og ånden den usynlige natur, som romantikernes store naturfilosof Friedrich von Schelling uttrykte det. «Naturen og mennesket er uttrykk for den samme grunnkraft, og det er derfor kun i vårt indre man kan gå opp i skaperverkets innside», forklarer Ole Martin Høystad i boken «Sjelens betydning». Problemet for romantikerne var at vitenskapen kun beskrev utsiden.

Romantikerne så tidlig farene med et for ensidig og positivistisk vitenskapssyn. Mary Shelleys «Frankenstein» er den arketypiske romanen fra denne perioden. Den tar opp farene med å tre lettbeint inn i naturen og ukritisk manipulere den. Med dagens økokrise, artsrasering og manipulering med arvestoff og reproduksjon er dette blitt langt mer aktuelt enn da. Er det overhodet mulig å vaere sann romantiker i dag med en natur som lider og er syk på grunn av oss?

To temperamenter

For meg gir det mening å se opplysningstiden og romantikken som uttrykk for to ulike temperamenter. To ulike måter å vaere i verden på. De finnes i ulike lag i kulturen, ofte i klar motsetning, men ikke sjelden i besynderlige og uventede blandingsformer. De har utkrystallisert seg i to kulturelle arketyper, som regel med skarp brodd til hverandre. I dag er «de nyreligiøse» vs. «nyateistene» tydelige eksempler. Sistnevnte snakker ofte om opplysningstiden som en gullalder, et hovedpoeng i Steven Pinkers nye bok «Enlightenment Now». Ifølge ham og andre i den folden står innsiktene vi har vunnet siden da i fare for å drukne i religiøs fundamentalisme, alternativmiljøene og en antivitenskapelig holdning − «okkultismens svarte flodbølge», for å låne et uttrykk fra Freud.

Men paradoksalt nok er det mye romantisk ved ateister også. Mange oppfatter at ateister ikke har aerefrykt for hemmelighetene i verden. Det er etter min mening feil. Et av de mest påfallende trekk ved slike «opplysningsmennesker» er nettopp aerefrykt overfor naturfenomener. Når programledere i populaervitenskapelige programmer vakler høystemt rundt og hyller universet, er det en moderne versjon av romantikkens aerefrykt for naturen man ser. Og når man beundrer et fotografi av Hestehodetåken med sine retusjerte og overdrevne fargesjatteringer, er det i prinsippet den samme holdning som romantikerne hadde til sine naturmalerier, skriver Curtis White i boken «The Science Delusion».

En avgjørende forskjell

Men det er én avgjørende forskjell. Mens romantikerne så en verden gjennomstrømmet av guddommelig intelligens, et organisk univers med en åndelig innside vi kunne nå og erkjenne, ser disse et sjelløst, åndelig tomt univers. Det man imponeres av, er de enorme tall, den komplekse mekanikk, den intrikate økologi, i det hele tatt en verden vevd av tilfeldigheter på en renning av naturlover. Verdens utside.

Jeg har en liten lakmustest som kan avgjøre hvor du står. Ta stilling til dette utsagnet: «Selv om alle fakta i verden kom for en dag, ville virkeligheten forbli et eksakt like stort mysterium som før.» Dersom dette gir mening, lever romantikken i deg. Synes du det er det rene sprøyt, er du et renskåret opplysningsmenneske.

Men går det an å vaere en opplyst romantiker? Ja, jeg vil håpe det. Det er i alle fall mitt mål.

Paradoksalt nok er det mye romantisk ved ateister også.