Hvordan samfunnet kan holde igjen når «gjengene» drar
KRONIKK: Grovt forenklet om ungdomsvold: Venstresiden ønsker fokus på forebygging, høyresiden vil ha straff. Dette er tilnaerminger til to helt ulike deler av problemet, og de utelukker ikke hverandre. Men ingen av dem tilnaermer seg helheten.
Opplevde du at jeg i min forrige kronikk la skylden på andre for min ungdomstid med rus, vold, slåssing, stjeling og haerverk? Tenkte du at jeg selv må ta ansvar for mine egne valg? Jeg er ikke uenig. Alt jeg har gjort i mitt liv er det jeg som har gjort, uansett hvorvidt jeg følte meg presset til det, uansett hvor dårlige forutsetninger jeg hadde i ungdommen. Nå er det heldigvis ikke enkeltpersoners skyld jeg er opptatt av.
Summen av alt
Det er sjelden, om noensinne, enkelthendelser som alene gjør oss til den vi er. Det er summen av ting. Vi er alltid mer enn summen av våre deler. Som en hvilken som helst maskin er det forholdet mellom hver eneste del, og ikke den enkelte delen, som er maskinen.
Det var ikke barneskolelaeren som daglig ga meg navn som «snakkerobot», poengterte at jeg hadde «makk i raeva», at jeg var en «besetut/sladrehank». Som sendte meg på gangen. Fikk meg til å sitte igjen i friminutter. Løftet frem alt hun syntes var galt med meg. Det var ikke hun som formet meg til den jeg ble.
Det var heller ikke ungdomsskolelaereren som fortalte klassen at han skulle bryte oss ned ett år og bygge oss opp sterkere det neste. Og som året etter, da jeg spurte om når han skulle bygge oss opp, svarte: «Noen, og da mener jeg sånne som dere to, må vi gi opp på veien […]».
Eller han som av og til var på helsestasjonen med ansvar for mental helse. Han jeg gråt meg til å få snakke med. Som uten å se på meg stilte meg en rekke spørsmål fra et ark og konkluderte med at en 14 år gammel gutt han egentlig ikke hadde pratet med, led av identitetsforstyrrelse. Jeg fikk beskjed om at med tiden ville jeg finne ut hvem jeg var, jeg bare måtte vente.
Selv om det ikke er deres feil, var de likevel med på å prosessen. Ingen av dem baerer skyld for hvem jeg ble. En og annen av slike opplevelser har vi sikkert alle, forskjellen var at jeg og mine venner nok fikk for mange slike og for få av de andre. Ordene til laereren min på ungdomsskolen bar jeg med meg lenge, som et ekko, − men det var min egen stemme som gjentok ordene. Han har nok glemt det, for ham betydde det lite. Han mente det nok aldri slik jeg hørte det. Få gjør og sier nok ting med ønske om å skade barn. Ord og opplevelser har likevel konsekvenser, selv om de ikke er meningen.
Helheten
Vold og ungdomskriminalitet er uønsket. Vi er alle enige om det, uansett ideologi. Det vi ikke greier å bli enige om er hvordan vi best skal hanske med det, forebygge det, sanksjonere det. Grovt forenklet opplever jeg at venstresiden ønsker fokus på forebygging, høyresiden vil ha fokus på straff. Dette er jo tilnaerming til to helt ulike deler av problemet. Ingen av dem utelukker hverandre. Ingen av dem tilnaermer seg helheten. Vi må forebygge at ungdom havner i uønsket retning, vi må bistå og hjelpe slik at de som har begynt i uønsket retning kan bytte spor. Vi må straffe og rehabilitere de som har gått for langt. Greier vi ikke forholde oss til helheten, skal det godt gjøres å få gjort noe med situasjonen.
Det er denne sporendringen jeg er opptatt av. Jeg skulle gjerne ha snakket om ensomhet, utenforskap, identitet, sosial ulikhet, fremtidsutsikter, fremmedgjøring, trygghet- og risikofaktorer. Jeg skal heller komme med to konkrete råd.
Første steg er å ta ulike perspektiv, prøve å se ting fra flest mulig sider, samtidig som en også må vedkjenne seg at en ikke forstår og tenker som en tenåring. Gode løsninger som «få deg nye venner» er kanskje ikke så lett å gjennomføre. Hvordan hadde det for deg vaert bare å bytte alle venner, helst bli venn med folk som alt har negative forventinger til deg, som assosierer deg med bråk? Slike råd må også følges opp med konkrete forslag til hvordan.
Videre må en bryte med forventingene. Ikke oppretthold og forsterk den uønskede prosessen med å konstant uttrykke hvor lave forventinger en har til ungdommen. Vi kjenner alle til tosidige komplimenter, og en skal ikke vaere så veldig usikker før en reagerer på et «Du ser jo bra ut i dag» (hva med de andre dagene?). Eller «Det der kan du faktisk!» (hva da faktisk?). Ellers mer direkte: «Så stille du har vaert i timen i dag, hvorfor kan du ikke vaere sånn alltid? Hvorfor roter du det alltid til?»
Hvor bra hadde det funket om sjefen din alltid nevnte det du ikke greier de gangene du greier noe?
En laerer sa en gang til meg: «Jeg er ikke helt enig i alt du sier, men du er veldig flink til å snakke for deg» − uten å trekke frem hvor urolig jeg hadde vaert. Det vokste jeg på.
En annen sa: «Synes historien er litt mørk, men du skriver bra, fortsett med det» − uten å kommentere skrivefeil og manglende innleveringer. Det vokste jeg også på. Ungdom er ofte smertelig klar over sine mangler, det er ikke behov for å gjenta dem i tide og utide.
Vaer på tilbudssiden!
Vaer heller en som bekrefter ungdommen på noe, som speiler ham/henne på sterke sider, ikke svakheter! Snakk og lytt! Når unge gjør noe galt, venter de en reaksjon. Prøv med andre reaksjoner, slike som ikke bekrefter den ungdommen føler han/hun er i alle andres øyne! Tilby et nytt bilde av den det gjelder; et bilde med styrker som åpner andre og nye alternativer!