Klimaløfter og mye rør

GJESTEKOMMENTAR: Det er underlig at oljeselskapene ikke vil lete etter det Europa trenger, nemlig gass.

Et av kronargumentene til forsvar for norsk petroleumsvirksomhet er at norsk gass hjelper Europa til et bedre klima. Problemet er imidlertid at oljeselskapene ikke vil lete etter gass. Dette skaper usikkerhet omkring den fremtidige forsyningssikkerhet, og er dernest egnet til å svekke industriens omdømme.

Den britiske energieksperten Phillip Lambert, som har vaert en viktig rådgiver for norske myndigheter, sier det slik: Hvis man ønsker at utslippene av klimagasser skal øke i Storbritannia, skal man avslutte produksjonen på den norske kontinentalsokkelen. Utslippene av klimagasser i England er sterkt redusert som følge av at gass har erstattet kull. Gass fra den norske kontinentalsokkelen er en avgjørende forutsetning for denne utviklingen.

Alt ligger til rette

Oljedirektoratets siste ressursanalyse inneholder minst tre budskap som man skal merke seg: Norsk sokkel gir fortsatt store muligheter, det er lønnsomt å lete i alle områdene på sokkelen, og mineralkartegging og -utvinning kan gi nye muligheter.

Norge har bygget opp en fantastisk infrastruktur for gass. Ingen andre land har lagt mer rør på havets bunn. Vi snakker om rundt 8000 kilometer. I dag er det forbindelse fra nord for Polarsirkelen og til Spania. Vi har etablert kapasitet til å transportere omkring 120 milliarder kubikkmeter gass årlig. I dag er rørene fylt med gass, men om ikke lenge vil de gamle kildefeltene produsere vesentlig mindre, og vi vil etter hvert stå overfor en betydelig utfordring med å fylle transportrørene.

Oljelobbyen – for det er det vi snakker om – innkasserer som en seier at Oljedirektoratet slår fast at leting gir lønnsomhet på hele sokkelen. Det innkasseres som en seier i munnhuggeriet med miljøbevegelsen, som mener at videre leting og utbygging på norsk sokkel, saerlig i nord, er forbundet med uforsvarlig økonomisk risiko.

Men det blir en underlig seier når man ikke vil lete etter det Europa trenger. Gass erstatter for det første kull og gass, og er dernest en viktig reservekilde for vindkraft og solkraft.

Oljelobbyens påstand har i flere år vaert at norsk sokkel inneholder mye gass, og at gass er et mye bedre alternativ enn kull. Argumentet er sterkt, men det svekkes betydelig når store deler av industrien sier at de ikke er interessert i å lete etter gass.

Gassens gamle status

La oss rykke 50 år tilbake i tid. Da oppdaget vi Cod-feltet. I 1968 ble det ikke vurdert som økonomisk drivverdig, men geologisk ga funnet en interessant pekepinn som fikk den unge irakiske geologen Farouk Al-Kasim i Industridepartementet til å skrive følgende i en rapport: «Oppdagelsen av gass og kondensat i Cod-feltet vil uten tvil få en enestående betydning for fremtidige oljeaktiviteter i Norge. Funnet vil ikke bare ha betydning for utviklingen av Cod-feltet, men for jakten på hydrokarboner på hele den norske kontinentalsokkelen.»

Vi merker oss allerede her en interessant formulering: gassen i Cod er et spor mot oljefunn. I starten var det olje vi var opptatt av. Vi ville bli oljenasjon, og det ble vi. Gassen kom ikke bare i andre rekke. Den ble sett på som et avfallsprodukt. Men norske myndigheter gjorde heldigvis en verdibasert og fremtidsrettet beslutning. Det ble bestemt at gassen ikke skulle brennes, i motsetning til hva som skjedde i en rekke andre land, ikke minst de som var medlemmer av Organisasjonen av petroleumseksporterende land (Opec).

Hva med en strategi for gass? Utviklingen av det norske systemet for transport av gass i rør til Kontinentet og Storbritannia er en suksesshistorie. Vi fant mer gass en forventet, og norsk gass ble etterspurt mer enn vi hadde fantasi til å forestille oss. Troll-feltet og de gassavtalene som ble inngått med basis i dette i 1986, er selve fundamentet for Norge som gassnasjon. Nå har Equinor lagt frem planene for fase tre for gassproduksjon for Troll. Fra produksjonsstarten i 1996 vil feltet kunne levere gass i 70 fremover. Men Troll vil uansett ikke kunne dekke mer enn en tredjedel av dagens gasseksport.

Det er enklere og dermed mer lønnsomt å bygge og drive et oljefelt. Transport av gass er vesentlig mer krevende enn olje. At oljeselskapene søker høy og rask profitt er ingen overraskelse. At selskapene skal tvinges inn i ulønnsomme prosjekter er heller ingen løsning. Fra Norges start som petroleumsprodusent har vi hatt mange diskusjoner om strategi. Flere ganger er en strategi for gass blitt etterlyst. Aldri har det vaert mer aktuelt enn nå.

Norge er nå på høyden som gassleverandør til Europa. Vi står overfor et valg om å la eksportvolumene synke eller å lete etter og bygge ut mer gass. Med forståelse for oljens økonomiske attraktivitet, blir det likevel ubehagelig å møte følgende spørsmål: Hvem vil etter hvert ta ansvaret for tomme og rustne gassrør?

Oljeindustrien er ivrig til å fortelle at solnedgangen er langt unna. Det må bevises gjennom en letestrategi for gass. Skaffer vi oss ikke nye gassvolumer for eksport, blir vi stående igjen med tomme klimaløfter og tomme rør.