Det kompliserte forholdet
TRØBBEL: Russland har valgt å betrakte USA og vesten som hovedfiende.
Donald Trumps pressekonferanse i Helsinki forrige mandag framstår som den pinligste opptreden en amerikansk president har hatt, slik jeg kan se det. Hans latterlige forsøk etterpå på å bortforklare rabalderet dette skapte, framstår om mulig enda mer absurd. Men vanskeligst å begripe av hans katastrofale og ydmykende oppvisning er er den påkjenningen han selv påfører oppfatningen om Russland.
Nylig skrev han på Twitter: «våre forbindelser med Russland har aldri vaert verre, takket vaere mange år med amerikansk dumhet». Denne oppfatningen har nå satt seg hos Trump, og bekrefter hans syn på Russland og Putin.
Kald krig
Tanken om at USA «mistet» Russland har eksistert siden midten på 1990-tallet. Jeg var selv med på å lage saken som stod på trykk i New York Magazine i 1998. Der stod det at et helt sentralt element i omformingen etter den kalde krigen ville vaere å omstille Russland. På samme måte som Tyskland og Japan i 1945, ville en varig fred måtte bygge på at Moskva ble integrert i den vestlige verden. Hvis ikke ville en politisk og økonomisk skadeskutt stormakt forbli bitter og harm over den nye orden etter den kalde krigen.
Det gikk aldri som ønsket. Argumentene den gangen ble framsatt fordi Whasington ikke var ambisiøs nok når det kom til tilbud om hjelp. Det var også en manglende forståelse for Russlands sikkerehetspolitiske bekymringer. For Balkans vedkommende, antydet USA militaer intervensjon og ignorerte russiske følelser i den sammenheng.
Forsømmelse
Jeg tror fortsatt at presidentene George H. W. Bush and Bill Clinton forsømte muligheten til å få til en ny ordning med Russland. Men det er også blitt klart for meg at det har vaert mange, sterke grunner for at de amerikansk-russiske relasjonene syntes forutbestemt til å forverres.
Tidlig på 1990-tallet var Russland saerdeles svakt. Sovjetsfaeren var borte. Det samme var mye av den 300 år lange kontrollen over Tsar-riket. Russlands økonomi var i fritt fall, og samfunnet på sammenbruddets rand. I denne situasjonen så landet på at USA ekspanderte via Nato, intervenerte i Russlands allierte på Balkan, og kritiserte Russlands forsøk på å stoppe opprøret i Tsjetsjenia.
Amerika så det som viktig å knytte de nye, frigjorte landene i Øst-Europa tettere til seg. USA fryktet at en krig i Jugoslavia ville destabilisere Europa og føre til en humanitaer katastrofe. USA kunne heller ikke se gjennom fingrene på Russlands brutale framferd i Tsjetsjenia der titusener ble drept og hele regionen ødelagt. USA og Russland var rett og slett på hver sin side i disse spørsmålene.
Udemokratisk
I tillegg til dette beveget Russland seg bort fra veien mot demokrati på slutten av 1990-tallet. Også under Boris Jeltsin kunne styringen skje utenom de valgte institusjonene, og skjedde gjennom president-dekreter. Demokratiske krefter har aldri stått spesielt sterkt i Russland.
Den velskolerte Daniel Treisman har vist hvordan det samlede stemmetallet fra alle demokratiske grupperinger i Dumaen midt på 1990-tallet, aldri oversteg 20 prosent. Kontrasten, kommunister og hyper-nasjonalister oppnådde i gjennomsnitt rundt 35 prosent. Da Vladimir Putin kom til makten ble de demokratiske kreftene ytterligere svekket. Putin har i realiteten aldri møtt en liberal opposisjon.
Et autoritaert Russland står på flere måter i motsetning til USA. De revolusjonaere kreftene i for eksempel Ukraina og Georgia beveget disse landene i en demokratisk retning. Russland så bestyrtet på etableringen av demokrati i Irak, mens alle disse utviklingstrekkene ble bejublet av USA. For Vladimir Putin må da George W. Bush sitt «Agenda til frihet» ha sett ut som et opplegg for å rive ned hans eget regime.
Oljepengene
Mest avgjørende var nok likevel destadig økende oljeprisene tidlig på 2000-tallet. Det førte til en dobling av Russlands brutto nasjonalprodukt regnet pr person, og gav en solid kontantstrøm inn i Kremls kasse. Et nyrikt Russland så dermed på sin region med atskillig mer abisiøse øyne. Putin selv, på toppen av sin vertikale maktstruktur, hadde dermed skapt grunnlaget for å reetablere russisk inflytelse, og underminere vesten og vestens demokratiske verdier. Det som siden har skjedd gjennom intervensjoner i Georgia og Ukraina, alliansen med Bashar Assad i Syria samt cyberangrepene på vestlige nasjoner, er alt sammen en del av denne maktstrategien.
Ja. Kanskje forsømte vesten muligheten til å forandre Russland tidlig på 1990-tallet. Vi får aldri vite om det kunne blitt vellykket. Det vi imidlertid vet er at mørke krefter vokste fram i Russland og tok over makten for minst to tiår siden. Gjennom det har Russland valgt å vaere hovedfienden til Amerika og den amerikanskdominerte verdensorden.
fareed.zakaria.gps@turner.com.