Realpolitikk i Det hellige land
GJESTEKOMMENTAR: Israels statsminister Netanyahu og Ungarns Orban framstår som nasjonalistiske sjelevenner, og bare litt demokratiske.
Det er like vanskelig å vaere litt demokratisk som å vaere litt gravid, sies det. Ungarns statsminister Viktor Orban beskyldes for å bestride utsagnet, og han ble avgjort ikke minnet om det under sitt to-dagers besøk i Israel nylig. Mottagelsen han og hans hustru Aniko fikk er egnet til å bekrefte kritikernes påstand om at både Orban og Israels statsminister Benyamin Netanyahu er bare litt demokratiske og desto mer nasjonalistiske sjelevenner. Selv omtaler Orban seg selv og Netanyahu som «patriotiske ledere». Sikkert ikke tilsiktet, fant besøket i Jerusalem attpåtil sted da Knesset vedtok den såkalte «Jødisk stat»-loven, som i grove trekk slår fast at Israel er en demokratisk, jødisk stat – men først og fremst for jøder. Hvilket harmonerer bra med erklaeringen fra Orbans hjemlige Fidesz-parti om at Ungarn er for ungarerne; migranter, spesielt muslimske, er definitivt uønskede. Ungarn er et «illiberalt demokrati», ifølge Orban.
Orban synes imidlertid å ha kommet atskillig lenger mot demokratiets forfall enn Netanyahu beskyldes å drømme om. Etter det siste parlamentsvalget, som ga Orban to-tredjedels flertall, kunne han endre forfatningen. Valgkretsene ble endret til Fidesz’ fordel, uavhengige fjernsyns- og radiostasjoner fikk snevret inn rekkevidden for kringkasting, de fleste daglige opposisjonsavisene utenfor Budapest ble langsomt, men sikkert kjøpt opp av partiet. EU påpeker at rettssikkerheten i landet er under angrep, og Brussel er dessuten på kollisjonskurs med den ungarske regjeringen som blånekter å bli med på en fordeling av migranter. Valgt som statsminister for tredje gang i april, fikk Orban massiv handlefrihet.
Gjensidig fordel
Orbans besøk i Jerusalem var ikke blottet for hard kritikk, både før og etter. Han ble blant annet beskyldt for å vaere antisemittisk og en udemokratisk frontfigur i den såkalte Visegrad-gruppen -Tsjekkia, Polen, Slovakia, foruten Ungarn. Ikke minst etter å ha hedret den ungarske statslederen, Miklos Horthy, som ledet landet under Annen verdenskrig, da ca. 600 000 av Ungarns 800 000 jøder ble deportert til dødsleire. Orban er neppe noen personlig anti-semitt, han har gjort mye for det jødiske samfunnet i Ungarn. Han er imidlertid snarere en pragmatiker, flink til å lese det som beveger seg i det såkalte folkedypet. Og han kom ikke til Jerusalem på Netanyahus invitt bare for å besøke Vestmuren (Klagemuren).
Viktor Orban er nemlig bekymret fordi amerikanerne holder ham på armlengdes avstand fordi de anser ham for å vaere en sentral-europeisk ekstremist. Med et vellykket besøk i Israel, samt noen godord av Netanyahus i Washington, kan Orban håpe på at amerikanerne endrer oppfatning. Ikke minst i tider hvor Trump selv har sine problemer med immigranter. Netanyahu har tydeligvis allerede åpnet noen dører for Budapest; Ungarns forsvarsminister møtte USAs i Washington nylig, og det ble arrangert et møte mellom de to lands utenriksministre og nasjonale sikkerhetsrådgivere.
Netanyahu på sin side leser Europakartet kløktig. Ungarn har for eksempel konsekvent avstått fra å stemme mot israelske interesser i FN. Ungarn avsto i desember fra å stemme mot USA ved flyttingen av ambassaden til Jerusalem, og avsto to ganger fra å stemme mot Israel om Gaza-konflikten i Generalforsamlingen.
Visegrad – et symptom
I desember nektet Ungarn å undertegne en «Global pakt» om migrasjoner i FN, og i Visegrad-gruppen er det full enighet om å avvise EUs forsøk på fordeling av migranter mellom EU-medlemmene. Visegrads politiske opprør, EU-finansiell avstraffelse til tross, ser ut til å bre seg i Europa. Mange europeiske land er i dag sterkt påvirket av den pågående migrasjonen, økonomisk, kulturelt og sikkerhetsmessig. Økende følelse av utrygghet, vold og lovløshet utløser tilbaketrengt sinne i mange av EU-landene. I takt med dette er det blomstringstid for høyre-radikale og/eller nasjonalistiske krefter i blant andre Sverige, Tyskland, Slovenia, Italia, Østerrike, Kroatia, Slovakia, Polen, Tsjekkia, Ungarn etc. Selv i muslimske Midtøsten blir dette registrert. Avisen Al-Etihad i De arabiske emirater skriver at regjeringene i de nasjonalistiske land som Italia, Ungarn, Østerrike og Polen har sørget for å gjøre migrasjons-problemet til den mest politiserte prioriteten i Europa. Europeiske ledere bruker migrasjonssaken som et intern-europeisk kampmiddel for å oppnå støtte og popularitet hjemme. EU står foran en stadig økende risiko for sammenbrudd. År med europeisk samhold og forsøk på å samle kontinentet til en stadig tettere union, går hurtig i oppløsning, og etterlater flere spørsmål enn svar om hva som venter de europeiske landene og deres forhold til hverandre.
For en ikke-europeisk observatør er det fristende å påpeke at det i alle fall er mye hykleri ute og går landene imellom. Politiet i Hellas jaget for et par år siden migrantene over til Makedonia. Hvor bussene sto og ventet for å frakte dem videre til Serbia. Derfra gikk turen videre til Ungarn. Inntil ungarerne fikk nok, stengte grensene og reiste piggtrådgjerder. Da slo mediene fast at ungarerne var «ekstreme høyre-radikale rasister».
Selv omtaler Orban seg og Netanyahu som «patriotiske ledere».