Hva er det med disse seilskutene?
VÅGEN: En eller annen gang på 1500-tallet gikk store båter over til å bli seilskuter, men for 100 år siden var seilskutetida over. Likevel nekter de å dø, så hva er det med disse gamle damene som gjør at vi fortsatt elsker dem?
I løpet av noen dager vil hundretusenvis av mennesker vandre fram og tilbake i Vågen og beundre seilskutene. I 2018 har de ingen funksjon. Jo, de skal laere ungdommer opp i sjømannskap, men aerlig talt, det kunne vaert gjort på langt mer moderne skip, skip de faktisk skal jobbe på i framtiden. Likevel holder vi oss med seilskuter. Norge har tre. Andre land har flere.
Det må finnes noe dypere, noe viktigere med disse skutene som gjør at vi valfarter til dem som om de skulle vaere religiøse symboler. Det er ikke for ingenting at det henger seilskuter i mange kirkeskip rundt om i landet. Seilskuter symboliserer reisen vår over livets hav. I Danmark henger det seilskuter i halvdelen av landets kirker. Det er ikke en plastbåt med påhengsmotor som bringer oss over livets hav. Seilskutene henger i kirkeskipene som et ursymbol på noe dypt menneskelig.
Appell
Karin Rege og mannen mønstret på den spanske skonnerten «Atyla» i Tananger og ble med skipet til Vågen og Stavanger. Da fikk tankene tid til å seile av gårde like seint som skuta. Fire timer tok turen rundt Tungesnes.
- Jeg har sans for det at disse skutene appellerer til urmennesket i oss. Samtidig gir de oss et autentisk blikk bakover til tidligere tider. Jeg tror moderne mennesker trenger å smake på dette og her føles det hele så ekte, sier hun fra overdekket. Rundt henne løper mannskapet. Seilene må opp. Tauene må strammes.
– Vi har det i oss. Havet, bølgene og den store himmelen. Tidligere hadde vi seilbåt, så dette kjenner jeg litt til. Det er noe urmenneskelig i det å seile, sier hun i det en plastbåt med påhengsmotor suser opp ved siden av «Atyla».
- Tupperware, humrer hun og peker.
Flagg
Kjell Randaberg har mønstret på for turen. Èn uke bruker han om bord på «Atyla». Han kaller skutene for analoge. Det tror han er hemmeligheten. Alt er ekte vare. Denne skuta er egentlig spansk, men den seiler med et annet flagg. Alt på skuta er nemlig av tre. Dermed ble den ikke godkjent av spanske myndigheter som ville ha metallnagler..
- Det er det jeg mener med analog. Til mer digital verden blir, til mer tror jeg vi søker til analoge opplevelser, sier han og drar i tauverket for å heise seilet.
Ulk
LIne Stenberg er Liason Offiser ombord på «Atyla». Hun har seilt på skuta ved flere anledninger. Nå bor hun om bord i ei skute i Haugesund mens hun studerer. Ferien tilbringer hun om bord i andre skuter. Det går med andre ord i skuter for henne. Hun er hekta på disse gamle damene.
– Jeg vet ikke helt hva det er med disse skutene og kanskje har det først og fremst noe å gjøre med folkene om bord. De som jobber på slike skuter er veldig hyggelige mennesker. Jeg hadde egentlig tenkt å studere noe helt annet, men etter ett år på «Atyla» skiftet jeg til nautikk. Jeg ser for meg et yrke og et liv på sjøen.
Hun har med seg venninna Anna Gangdal om bord. Hun har ikke den samme maritime bakgrunn, men nå begynner også hun å bli frelst på sjølivet. Jeg fikk litt sånn Pirates of the caribbean-følelse da jeg kom om bord og ble litt Jack Sparrow i hodet. Det er å kult å vaere på disse gamle skutene. Jeg elsker dette livet, sier hun.
Ligger i sjelen
Ole Johan Rosnes har tatt med seg barnebarnet Vetle om bord. Turen kom til i Venezia. De hadde tenkt seg ut i en Godol, men alle var reserverte. Da ble det til at bestefar lovet barnebarnet en skutetur som plaster på såret. Ole Johan Rosnes lever av å selge platbåter, og familien er i båt hver sommer, men denne turen er spesiell.
– Det er noe ubestemmlig hyggelig med disse skutene, sier han.
På kaien i Vågen står Kjell Kristiansen og tar i mot. Han er i byen med «Tananger». Han har sjøblod i årene.
– Jeg hadde en bestefar som var los i Tananger. En onkel av meg kjøpte «Tananger» i Farsund i 1930, så denne skuta har jeg et personlig forhold til. Forholdet vårt til disse skutene ligger i sjelen, det er medfødt, det ligger i genene til folk som bor langs kysten. Onsdag var åtte skuter innom Tananger. Jeg har bodd ved havna hele mitt liv. Jeg har aldri sett flere mennesker der. Det forteller at disse skutene har en sterk drakraft, sier han.