Sex- og samlivskarusellen går og går
ROMAN: Opprulling av et vaklende kvinneliv i driftenes vold.
Trude Marstein: «Så mye hadde jeg». Roman.
432 sider. Gyldendal.
Den sjette romanen til Trude Marstein (f. 1973, debut 1998) er konsekvent komponert og psykologisk-realistisk i stilen, energisk sveipende og med mange stramme scener, der den målbevisste jegfortelleren Monika gjennom sytten daterte, kronologisk ordnete kapitler, alle med en overskrift, lar oss få innsyn i det ustadige livet hennes fra hun er tretten år i august 1973 fram til hun i januar 2018, som 57-årig laerer og ugift mor til studenten Maiken, for n’te gang har innledet et seksuelt styrt forhold til en (skilt) mann.
Ikke original
Denne feministisk ladde utviklingshistorien kan vanskelig kalles overrumplende eller original. Vi hører om Monikas oppvekst i Fredrikstad sammen med en migreneplaget mamma, en lettere frustrert advokatpappa og to eldre søstre, om en ugift tante som sørger over en død datter, og har en sønn som siden skal begå selvmord, om pubertale drifter, studier ved Oslo universitet, etableringen av nye vennskap, menn hun går til sengs med, blir forlatt av, slår opp med – en sex- og samlivskarusell som går og går, gjennom fem tiår, med en datter, mye ensomhet, mange livskriser og diverse håpløse elskovspartnere som resultat.
Det er ikke fritt for at man undres over hvordan en såpass vakker, kvikk, reflektert, skrivefør kvinne - med litteraturstudier, laerererfaring og jobb som tekstforfatter i reklamebransjen å vise til - kan vaere så kørka og underlivsstyrt i sin omgang med menn at hun aldri laerer å besinne seg i sin kåte femme fataleferd mellom ørten senger og stadig nye, forutsigbare samlivshavarier.
I sin omgang med kvinnelig og mannlig seksualitet insisterer fortelleren mer på kroppens umettelige, rå krav enn hun makter å skildre den. Noen sanselig, kvinnelig Mykle er Trude Marstein definitivt ikke. Det billedfattige språket hennes er ryddig og passe nyansert, men sjelden direkte spenstig, sensuelt, utfordrende, dessverre. Best fungerer skildringen av Monikas forhold til datteren Maiken. Man tror på den ømheten, rådvillheten, fortvilelsen, gråten som manifesterer seg når hun må takle den emosjonelle ambivalensen og lojalitetskonflikten skilsmissebarnet uavlatelig oppviser i situasjoner der valget mellom mor og far tvinger seg fram.
Utmattende
Den systematiske opprullingen av lyst og utroskap og brutte samliv og nytente håp bringer derimot lite nytt. Som sex- og samlivsroman blir teksten til slutt naermest utmattende i all sin tilbakevendende, mørke pessimisme knyttet til en kjaerlighetsutopi som trolig aldri vil kunne innfris.
Denne feministisk ladde utviklingshistorien kan vanskelig kalles overrumplende eller original.