La deg løfte av Nash
PLATE: Når det ser mørkt ut, er det kanskje en hippie vi trenger.
Israel Nash: «Lifted» (Loose/Border)
Omtrent hver eneste sang på det femte albumet til Israel Nash høres ut som et mektig avslutningskutt. De folder seg ut, stiger mot himmelen og frister deg til å vri volumknappen lenger opp enn nabolaget kanskje setter pris på.
Skjønt, hvem kan unngå å like Israel Nash anno 2018?
Han åpner med en minuttlang intro til «Rolling on», før selve kuttet gir oss fire og et halvt minutt med monumental godlyd.
Teksten er ikke like harmonisk. Det står ikke så bra til med verden:
I looked into the distance and in case you missed it a thousand lights just faded out at once
Det gjelder likevel å holde ut; better keep rolling on. Glem det som trykker deg ned.
«Looking glass» starter roligere, men er ikke mindre flott. Midtveis begynner også denne å stige mot himmelen, og salige Otis Redding kunne lagd en fantastisk soulversjon.
Countryrockende «Lucky ones» flørter med musikk som ble skapt for et halvt århundre siden, og plateselskapet kaller albumet for en modern day hippie-spiritual. En diffus beskrivelse, men det ikke så lett å sette en merkelapp på 37-åringen fra lille Dripping Springs i Texas.
Stedet dukker opp i «Sweet springs»; let us drink from this sweet dripping spring. På alle måter en flott låt, som selv Neil Young ville vaert fornøyd med å skrive. Eller Beach Boys, for den saks skyld. Koringen setter prikken over i-en.
Ifølge Nash handler «Spiritfalls» om det som trykker oss ned, om ting og steder som bringer oss ned på knaerne. Eller som han også uttrykker det; vi er bare små sandkorn i en stor, kosmisk ørken. Å innse dette kan samtidig gi en følelse av samhold.
Det er kanskje en dose slik hippie-filosofi vi trenger i dagens verden. Nash’ svar på valget av Trump er å skape en sonisk opplevelse som skal løfte oss til den samme følelsen av fred, kjaerlighet og glede som han fikk av å lage musikken.
«Northwest stars out of Tacoma» er enda en sang fra Neil Young-skolen, ikledd løstsittende klaer. En kandidat til kåringen av platens vakreste minutter, men den har sterke konkurrenter.
«Hillsides» er som skapt til å bli framført av et kor på 50 mann eller så. Er forresten hippiegospel en sjanger?
Hadde du strippet vekk alle lagene med lyd, kunne «The widow» blitt sangen Beatles glemte å spille inn. Det er noe av det som gjør Nash sterk. Låtene har mange lag med lyd, men de kunne like godt vaert spilt på en kassegitar rundt leirbålet.
Sangene skaper han inn i et studio han bygd selv, der han mikser inn lyder fra ranchen. Frosker, gresshopper og slanger dukker opp underveis, og hvorfor ikke rigge opp trommene i oppsamlingstanken for regnvann?
Ellers bidrar hans eget band, Jesse Chandler fra Midlake og blåsere fra Austin-bandet Grupo Fantasma, mens Kelsey Wilson og Sadie Wolf fra Wild Child tar seg av strykerne. Medprodusent er Ted Young, som har jobbet med navn som Sonic Youth, Kurt Vile og Rolling Stones.
«Strong was the night» hadde vaert en flott avslutning, men da hadde vi gått glipp av «Golden fleece». Det ville synd og skam, for noe mer solskinnsmettet er det vanskelig å finne.
Eller skulle jeg kanskje sagt oppløftende?
Beste spor: Alle.