Når en mann vil skildre hvordan en fødende kvinne har det
ROMAN: Dristig mann skildrer uerfaren kvinnes liv som hun opplever det.
Mikkel Bugge: Du er ny. Roman. 203 sider. Oktober.
Med sine to tidligere novellesamlinger og en roman har Mikkel Bugge (1978, debut 2007) alt markert seg som en spenstig forfatter. De elleve novellene som hans forrige bok, «Tauet», var satt sammen av, er f.eks. fortalt med medrivende driv av en teknisk dyktig forfatter som vet å sjonglere med mange fortellerposisjoner, som like gjerne benytter en kvinnes som en manns synsvinkel, like gjerne en tilsynelatende distansert tredjepersonforteller som en selvavslørende jegpersons stemme.
I årets tohundresiders roman går Bugge i en sammenhengende lang fortelling frimodig inn i en opplevelsessfaere han ikke godt kan ha selvopplevd, og makter likevel - så langt jeg kan føle og forstå – å dikte seg inn i erfaringer han ikke har kjent på egen medtatte kropp eller sanset i eget pinte hode: I det «Du er ny» åpner, er en unge kvinne i ferd med å føde, og leseren får hele den intenst overveldende prosessen skildret med hennes egne ord, fra den fødendes egen synsvinkel, slik hun i jeg-form formidler det hun gjennomgår.
Fødselen
Fødselen skjer ikke før sånn cirka halvveis i romanen. Det betyr at forfatteren kan benytte prosessen dit til å la den fortellende «Jeg» ikke bare vise hvordan hun har det, men også til å vise – kanskje avsløre – hvem hun er: en ung, relativt nyutdannet frisør, fersk, usikker og laerevillig i jobben på salongen, og også uerfarent usikker, fordringsløs og medgjørlig i sitt forhold til Joakim, som barnets far heter.
Han distansert - hun usikker Joakim er like distansert som hun er usikker på seg selv og de vage forventningene hun måtte ha om hvordan dagene og livet kan og bør innrettes. Det er som livet bare skjer med henne, samtidig som hun er full av oppdemmet lidenskap og protest, overveldet av slitet, angsten, sinnet og trøttheten som er i ferd med å overvelde henne der hun skal få balanse i forholdet til arbeidssted og kolleger, graviditeten og babyen sin, samt Joakim.
Når en spebarnskontroll antyder at hennes vesle Lina er undervektig, glipper det. Hvordan det deretter arter seg, er (som hele romanen) medrivende skildret med hennes egne upretensiøse ord, med hverdagslig ordvalg i enkle setninger. «Jeg sto i gangen og venta på meg selv», heter det på en av de siste sidene. Det er leserens glede å bli med henne til hun møtes, i en roman like enkel som den er ambisiøs.