Hjelp til syke og hjemløse kom først
DIAKONI: Den norske velferdsstaten er initiert av pionerer fra frivillige, ideelle organisasjoner, der de største blant dem var og er diakonale.
Velferdshistoriker Anne Lise Seip skriver i Veiene til velferdsstaten: «Det offentlige kom ofte til dekket bord.»
Hjelp til syke og hjemløse kom først, deretter barnevern, psykisk helsevern og familievern. Av nyere dato er norskopplaering, arbeidstrening og styrking av brukerorganisasjoner. Ved å bruke dagens briller på fortidens innsats, ser vi at mange ganger var arbeidet preget av sin samtid og de rådende politiske oppfatninger. For sjelden var Jesu måte å møte sine medmennesker på styrende for diakonal innsats.
Diakoni er gresk for tjeneste. Ordet ble knyttet til dem med lav status hos grekerne, men ble løftet fram av Jesus og de første kristne. I sin moderne form har diakonien formet de verdiene som det norske samfunnet bygger på. I dag er diakonale virksomheter profesjonelle med bred rekrutteringsbase, men mange har et stort innslag av frivillige. Brukermedvirkning og lokal forankring er andre kjennetegn.
Under press
Den norske velferdsstaten er under press, men politikere fra hele det politiske spekteret er enige om betydningen av de ideelle virksomhetene. Høyresiden vektlegger valgfrihet for brukerne. Venstresiden understreker virksomhetenes ikke-profittsøkende forankring. I dag skilles det mellom ideelle og kommersielle virksomheter, mens mange politikere tidligere kun brukte fellesbetegnelsen «private».
Til tross for denne brede anerkjennelsen finnes en rekke utfordringer, som på sikt kan svekke både diakonale virksomheter og deres verdier. Jeg løfter fram tre: Anbudskonkurranser, folks fremmedgjøring for religion, og derigjennom diakoni, og om vi ser en grunnleggende verdiendring i befolkningen som kolliderer med diakonale verdier.
Flere svakheter avslørt
Anbudskonkurranser er saerlig sentralt innenfor barnevern, og flere svakheter i tildelinger og oppfølging av kommersielle virksomheter er nylig avslørt. Flere kommuner velger også å lyse ut anbud for drift av sykehjem, mens driftsavtalene med diakonale sykehus er fra perioden før EØS-avtalen, og anbud er ikke nødvendig her. Loven og saerlig forskriften om offentlige anskaffelser lister opp hva som kan vektlegges ved både utlysning og tildeling, og gir stort handlingsrom for myndigheter som utlyser anbud innen velferdstjenester. Disse må også kjenne til hva EU-kommisjonen sier i sine nyere klargjøringer om velferdstjenester og anbud.
Vil vi komme til en situasjon der fremmedgjøringen til religion i befolkningen blir så stor at det blir vanskelig å prioritere diakonale aktører, som bygger på en kristen basis? Det er helt grunnleggende at ingen som er avhengige av diakonale institusjoner skal oppleve at tro, ikke-tro eller legning betyr noe for måten de blir møtt på. Homofile par skal altså få den hjelpen de ønsker på et familievernkontor eid av Kirkens Familievern, og personer på Evangeliesenteret skal ikke tvinges til å delta på møter.
Godt forankret
Den norske åpenheten for religion er politisk godt forankret, og diakonien er det kristne «uttrykket» som må antas å ha bredest oppslutning. Det er derfor sannsynlig at selv med en fortsatt sekularisering i Norge, ønsker myndighetene å opprettholde diakonale aktører, også de aktørene som ut fra sitt trosgrunnlag ikke kan gi ansatte som lever i homofile forhold alle type stillinger. Dette gjelder eksempelvis Frelsesarmeen.
For kristne skoler stiller det seg annerledes enn for diakonale virksomheter: Her forventer vanligvis både myndigheter og brukere – les foreldre – at tilbudet faktisk skiller seg fra det tilbudet som gis ved offentlig eide skoler. Kommunikasjonen kan imidlertid vaere dårlig. Normisjon-eide Gjennestad videregående skole var ikke tydelig overfor elevene på at eieren forplikter alle ansatte ved Normisjons virksomheter til å etterleve Normisjons verdidokument. Uansett uenighet: Heller ikke ved kristne skoler skal homofile forskjellsbehandles på noen måte eller utsettes for påvirkning.
Til slutt, ser vi verdiendringer i befolkningen som strider grunnleggende mot de verdiene som diakonale aktører bygger på?
Diakonale aktører vil ikke begrense forståelsen av hvem som er «vår neste» til personer med norsk statsborgerskap. Diakonale aktører vil utfordre politikk som setter skiller eller bidrar til å skape skiller eller frykt mellom mennesker. En offentlig samtale der diakonale verdier får prege debatten vil sikre en fortsatt høy oppslutning om velkomst og inkludering, saerlig av asylsøkere og flyktninger i Norge. Dette fordrer imidlertid en vellykket politikk for reell inkludering i arbeids- og samfunnsliv.
Rom for mangfold
Norge har lyktes som politisk fellesskap ved å gi rom for mangfold, ved å la motsetninger bli synlige gjennom brede bevegelser, ved en inkluderende politisk beslutningsfatting, og ved å – i økende grad – praktisere likeverdighet.
De verdiene som har skapt det norske samfunnet, er fortsatt avgjørende for at Norge skal vaere gjenkjennelig om 100 år, og diakonale aktører er sentrale i å virkeliggjøre disse verdiene.
I dag er diakonale virksomheter profesjonelle med bred rekrutteringsbase, men mange har et stort innslag av frivillige.