Fletter inn sitt eget liv
PLATE: Det er billigere å skrive sanger enn å gå i terapi, mener Amanda Shires.
Amanda Shires: «To the sunset» (Thirty Tigers/Border)
Amanda Shires var ikke mer enn 15 år da hun begynte å spille fiolin i Texas Playboys, det tidligere backingbandet til Bob Wills. Hun ga ut sitt første soloalbum i 2005, og hun spiller med Jason Isbell & the 400 Unit.
I sistnevnte traff hun sin kommende mann. Hun giftet seg med Isbell i 2013, og de fikk datteren Mercy Rose i 2015. Det kan vaere travelt med en toåring løpende rundt, og Shires begynte å teipe fast på veggen det hun likte fra sine gamle notisbøker. Resten endte i komposten.
Dessuten snakket hun med John Prine, som mente at sangene blir sannere når man bruker ting som har hendt deg selv. Dermed begynte platen å ta form. «To the sunset» kan høres ut som en depressiv tittel, men den er ment som et håp for den nye dagen som vil komme.
Produsent er som sist Dave Cobb, og Isbell bidrar på gitar. Cobb produserte også fjorårets Isbell-album, der Shires deltok med fele og koring. Lydbildet er i samme nabolag, kalt americana og alternativ country. Rent geografisk heter det Nashville.
Forholdet mellom Isbell og Shires har vaert av det trøblete slaget, der hun blant annet måtte gripe inn og få ham lagt inn til avrusning. Det er grunn til å tro at hun har fulgt skriverådet til Prine i åpningen «Parking lot pirouette»:
Last night, you walked me to
my car
You said, ‘You won’t be getting far before you turn around’
I did a parking lot pirouette
I said, ‘You’re right,
I’m not done with you yet’
Sangen er blant platens beste, og hun lar den bli fulgt av vakre «Swimmer» og poplette «Leave it alone».
«Charms» fester seg både på grunn av den søte melodien, Shires’ flotte vokal og den såre teksten. Sangen er stilet til hennes egen datter: My mom gave me her gold charm bracelet when she left me on my own/I can’t remember what the charms were or the color of the stone/I still hate your father for sellin’ what was never his to pawn.
Derfra går vi over i sørstatsrockende «Eve’s daughter», om å hive seg inn i nye forhold – happy forever and ever and ever and ever again.
Et av høydepunktene er «Break out the champagne», om å møte undergangen ved å sprette champagnen. Let’s get on with the shitshow, synger Shires. Her finner vi også kjaerligheten som forlater henne og trøsten som så melder seg: I’m rock ’n’ roll and you’re golf.
Det er greit å bryte sammen, men ikke la mørket ta deg, synger hun i «Take on the dark». «White feather» viser hva hun er god for som tekstforfatter, kombinert med et refreng som huskes: Could be learned behavior, to fold and call it failure.
I det hele tatt er albumet fylt med linjer som fester seg, som refrenget i «Mirror, mirror», en sang om å føle seg stusselig i forhold til andre:
Mirror, mirror in my head show me something different than the mirror on the wall
Hun avslutter med «Wasn’t I paying attention?», om en regular morning, no red flags or warnings, der vennen John låner bilen, kjører til byen og setter fyr på seg selv. En uvanlig slutt på en uvanlig plate.
Hun kunne lett havnet i skyggen av ektemannen, men Amanda Shires er for øyeblikket noe av det beste Nashville har å by på.
Beste spor: «Parking lot pirouette», «Charms», «Break out the champagne», «White feather».