Tvinger vi fisker til å klatre i traer?

SKOLE: Seksårsreformen gir mange barn en følelse av å vaere en fisk på land.

I Stavanger Aftenblad onsdag 6. juni kunne vi lese tidligere utdanningsdirektør Sigmund Sunnanås meninger om dagens skole for seksåringer. Jeg kunne ikke vaert mer enig i hans kritikk omkring seksårsreformen. Når faglige resultater lar seg vente på, mens barnas stressnivå og psykiske vansker øker, ja da er tiden moden for å tenke annerledes.

Barnas behov drukner

Intensjonen med seksårsreformen var å skape en glidende overgang fra barnehage til skole der hverdagen skulle preges av et samspill av lek og laering. Men slik ble det ikke. Både laerere og seksåringene ble straks preget av Pisa-rangeringens førende jernhånd, med en daglig streben etter konkrete laeringsmål.

I kampen for å fremme de faglige resultatene kan det se ut som om barnas behov, individuelle forutsetninger og kreativitet drukner. Albert Einstein sa en gang: «alle er på sin egen unike måte et geni, men hvis du dømmer en fisk etter deres evne til å klatre i traer vil den bruke hele sitt liv på å tro at den er dum».

A4-formel

Har vi en seksårsreform som tvinger fisker til å klatre i traer? I debatten om hvordan skoledagen for 1.klassingene skal vaere er ofte fokuset rettet mot hva barna skal laere, mens hvordan barn laerer kommer til kort. Skolen representerer i dag et konsept der alle barna ser ut til å presses inn i en A4-formel, med klare laeringsmål og forventninger. Noe som kan hemme kreativitet og individualitet. Dette medfører at flere vil falle utenfor det som oppleves som «normalt» allerede ved seksårsalderen.

Seksåringenes hverdag preges på nåvaerende tidspunkt av høy grad av evaluering og prestering, istedenfor entusiastisk lek og kreativ utfoldelse. Om en ønsker at barna våre skal bli gode i matematikk, må en stimulere de områdene i hjernen som gjør barnet klart til å laere seg avansert matematikk. Det gjøres ikke ved å bli fortalt hva og hvordan en skal tenke, få ros for å klare å sitte i ro over lengre tid, eller allt’id huske å rekke opp hånden før en prater.

Hvordan barn laerer

Skal vi gi naering til de delene av hjernen som er gunstige for å laere seg nye ting, må vi ha voksne som stimulerer barna gjennom å vaere omsorgsfulle og lekende. Målet bør vaere at laererne får rom til å utøve det som omtales som lekbasert laering. Her løfter laereren laering til noe morsomt og interessant for barnet. De voksne tar vare på barnas oppdagelser, og får barnet til å føle lyst og glede i laeringen. Først da vil barnet føle seg kompetent og oppleve en god mestringsfølelse.

Internasjonale studier har vist oss at barn laerer best når de får vaere aktive, føler seg engasjert, opplever det de holder på med som meningsfullt og at de får vaere i samspill med andre. Dette vil gi barna laerelyst. Opplevelsene kan anses som en bensin for fremtidig mestring og motivasjon.

På nytt

Jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvordan den norske skole ville sett ut om den skulle etableres for første gang i dag?

Med all kunnskap vi har i dag omkring barns hjerneutvikling ville den nok vaert mer tilpasset barnas modningsnivå og vaert preget av lek, og ikke minst lekende laerere. Skal vi tro de fremste hjerneforskerne ville en skoledag for de yngste barna inneholdt øvelse på avslapping (oppmerksomt naervaer) og flere omganger med fysisk aktivitet i form av lek. Der barna blir lett andpustne, der glede og intensitet står i fokus, og ikke konkurranse og prestasjon. Ulike rolle- og dataspill som har som hensikt å sette barnets oppmerksomhet på prøve.

I tillegg til alle aktivitetene bør barna få kunnskap om hvordan hjernen fungerer, og ikke minst å skrive, lese og regne gjennom lekbasert laering. Rart og kaotisk tenker kanskje mange? Men faktumet er at denne skildringen av en skoledag ville vaert en skolehverdag som er utviklet i samsvar med moderne hjerneforskning, så vel som forskningen som viser hva som gir barn gode og lykkelige liv. Gjennom disse aktivitetene vil barnas hjerne klargjøres og vaere mottakelig for mer avansert akademisk laering.

Slipp fisken tilbake i vannet

Vi må sammen hjelpe seksåringene til å senke skuldrene, gi dem rom til å vaere barn uten alt stresset som oppstår på bakgrunn av evaluering og krav om prestasjon. Vi må gi dem tro på egne evner som vil gi barna et positivt selvbilde, med en opplevelse av at laering er gøy og ikke stressende. Skolen må sammen med foreldre finne styrkene i hvert enkelt barn og dyrke dem gjennom glede og lek, der forskjellige måter å tenke på anerkjennes og roses.

La oss slippe fisken tilbake i vannet, og la 1. klassingene våre bade i lek, glede og kreativitet!