En iherdig multikunstner om 1990-åra, slik han så dem

ROMAN: Sympatisk minnealbum av det detaljerte, omfattende slaget.

Ketil Bjørnstad: Verden som var min – Nittitallet. Roman. 768 sider. Aschehoug.

Maurflittige Ketil Bjørnstad (f. 1952,debut 1972), suksessombrust musiker og forfatter, gir i år ut fjerde bok av en varslet romansyklus i seks bind der han tar sikte på å fange «Historien om et liv. Historien om en tid.» Med stort alvor og tidvis svaert detaljorientert beretter han kronologisk om 1990-tallet slik han insisterer på å ha opplevd det.

Resultatet er en mastodont av en erindringsroman, ikke bare om de «levende», men også om de «døde», en «beretning om frigjøring, undergang og håp», skrevet av en ganske sky, lite oppmerksomhetssøkende kunstner (hevder han) som heller vil bli nummer fem enn nummer en når premiene deles ut, for slik å kunne unngå det røffe mediekjøret som alltid blir seierherren til del.

Denne smålåtenheten passer likevel ikke helt. For viljen til å brette ut livet sitt over tusenvis av sider, gjennom seks tiår, er formidabel, og den litt pralende påstanden om at «Verden som var min» er skapt i forlengelsen av mesterverk som «Ulysses» og «På sporet av den tapte tid» vitner knapt om manglende selvbevissthet eller trang til å stille seg i bakgrunnen. At han mener å følge opp hovedmotivet til Fellini i «Amacord» ved å «minnes de menneskene som var der, som fikk meg til å le, til å gråte og til å elske den gangen», sier også sitt.

Så dette er en passe ambisiøs, ikke spesielt avansert form for moteriktig, egosentrert virkelighetsdiktning som sies å lene seg på geniene i bøkenes og filmens verden. Noe som ikke akkurat plasserer multikunstneren Ketil Bjørnstad i en anonym observatørrolle, langt borte fra mediesirkusets malstrøm, nesten uten kunstneriske pretensjoner. Her trer han uten nøling inn på hovedscenen og flagger ivrig med stadig nye bøker og plateinnspillinger, med sin omfattende turné- og reisevirksomhet, sine mange vennskapsforhold i kulturkjendisenes brokete reservat og – saerlig - møtet med sitt livs store kjaerlighet - den gløgge, vakre VG-journalisten C(atharina Jacobsen) som får ham til å flytte fra Sandøya og den andre, keramikeren han etter mer enn femten års samliv giftet seg med i 1989.

Syk av presset

En så hektisk, energitappende runddans i litteraturens, musikkens og driftenes tjeneste gjør at selv den hyperproduktive arbeidsnarkomanen Ketil Bjørnstad til slutt blir syk av presset, viser det seg.

Det er lett å finne svakheter ved dette episke gigantprosjektet. Den språklige utformingen av stoffet er ikke alltid like imponerende. Detaljene blir ofte for mange. Bagateller kan blåses opp til å bli verdenshistoriske sensasjoner. Og det hender informasjonstettheten virker utmattende, ja, naermest forsert der teksten streifer innom likt og ulikt på sin urolige ferd gjennom tid og rom.

Lar meg sjarmere

Men i det store og hele lar jeg meg sjarmere og underholde av forfatteren som er raus og rosende i sin omtale av ulike kunstnere og andre han støter på gjennom livet, som går tett på viktige begivenheter i tida, ikke minst ulykker eller kriger, og som uavlatelig minner oss på mye av det vi ikke bør tillate oss å glemme i spennet mellom John Donne, den tyske plateprodusenten Manfred Eichner, Lill Lindfors, Terje Rypdal, Ole Paus, ÅseMarie Nesse, Lynni Treekrem, Kari Bremnes, Randi Stene, Erik Hillestad, Edvard Munch og Stein Mehren (osv., osv.), for ikke å si attentatet på William Nygaard og EU-avstemmingen i 1994, folkemordet i Rwanda, fattigdommen i Bangladesh, et toårig opphold i Paris sammen med C og stadig nye konfrontasjoner med «Smerten, tapet, savnet, angsten» - dvs. «Forutsetningen for det meste av den store kunsten».

Befriende

Dessuten velger hyggelige, passe selvkritiske Ketil Bjørnstad stadig å utlevere seg selv framfor å gå i strupen på andre mens han målbevisst og grundig søker å skrive sitt turbulente kunstnerliv. Det føles befriende.

Selv om alvoret og patosen dominerer framstillingen, fins det denne gangen også en del lattermilde scener, som når forfatteren begir seg på skitur til Kikut, eller når han havner i Paris-leiligheten til sex-orakelet Shere Hite og får panikk.

Men vakrest og mest ujålet er teksten når han minner oss om naerheten han har fått oppleve i møte med barnehjemsbarn i Bangladesh: «En varm, liten jentehånd i hans egen store, hvite.»