Jeg liker å gå til Preikestolen sammen med hundrevis av turister

TUR: Å gå til Preikestolen er en multikulturell folkefest. Nyte matpakken i ro og mak kan du gjøre på et annet fjell.

I det siste har det vaert mye snakk om at alle turistene ødelegger for opplevelsen av Preikestolen og andre norske severdigheter.

Jeg vil påstå det motsatte. Å gå til Norges mest berømte stup sammen med folk fra alle verdenshjørner gjør turen til en fest.

Joda. Jeg og de to niåringene mine gikk i kø fra vi startet til vi kom tilbake til parkeringsplassen fire-fem timer seinere. Det var en jevn flyt av gående hele tiden. Men blir naturopplevelsen mindre av den grunn? Å gå alene kan du gjøre på stort sett hver eneste fjelltopp eller knaus i naert sagt hvert eneste nabolag i landet. Det er ikke saerlig unikt.

Helt unik tur

Turen til Preikestolen var helt unik. Vi gikk sammen med mennesker i alle former og varianter; tynne, tjukke, gamle, unge, og i et vell av etnisiteter og nasjonaliteter. Jeg hørte fransk, arabisk, amerikansk, polsk, koreansk, israelsk, russisk og japansk. De kom i all slags bekledning: de nordiske med fargerik goretex og teknisk fjelltøy, tyskere og nederlendere med klaer de har hatt lenge i jordfarger, cruisebåt-turister med stråhatt og perleøredobber, asiater med silkebluser og lakksko, damer med hijab og menn med sorte skjegg. Fra ulike tverr-nasjonale kategorier: heavy metal-tilhengere, hipstere, bloggere, pensjonister, erfarne fjellfolk, camping- og cruiseturister.

Det summet av babelsk mangfold langs stiene, akkompagnert av gåstaver som klikket i steinhellene og vannflasker som klirret og klukket. Det plinget i smarttelefoner. Jeg fanger opp navnene «Tom Cruise» og «Mission Impossible».

Jeg kunne satt meg på en stein og bare glodd på alle som gikk forbi, på samme måte som jeg elsker å se folkemengden passere på Café de Flore i Paris, eller hvor som helst, egentlig.

Me muero! Jeg dør!

Der gikk vi sammen på rekke og rad, som en seig masse, helt forskjellige fra hverandre, og samtidig helt like.

For, selv om det ytre varierer, er den fysiologiske responsen stort sett den samme. Etter noen høydemeter dukker det opp små svetteperler i pannen til dama med silkeskjerf fra Louis Vuitton og i pannen til Karol fra Polen. Hjertet fra Bremen dunker i takt med hjerter fra Seoul og Idaho. I de bratteste partiene slippes det ut sukk og stønn og verbale utbrudd. «Me muero!» og «My God, it’s so hot. I should have taken my shorts.» «Kein Wettlauf, Johnny, sei ruhig!»

«Mamma, kan vi ta en pause – eller snu?». En dame sklir, og turgåeren bak må gi en hjelpende hånd.

Et smil når det oppstår komiske situasjoner, eller tydelig lettelse i blikket når stigningen flater ut.

Så kommer crescendoet på toppen: Et kollektivt gisp og sug i magen når platået viser seg, og folk ser hvor vakkert det er – og kanskje aller mest: skjønner hvor bratt det er. Et feil steg, et lite fall, og du er død.

Og helt av seg selv danner det seg en 20 meter lang kø av folk som vil ta selfies rett der fjellblokka går rakt ned i Lysefjorden, for de som tør.

I menneskeslekt

Et kollektivt gisp når Paolo fra Portugal bare vrenger av seg shorts og t-skjorte og stuper ut i et tjern helt naken – og i all sin menneskelighet. (Er ikke sikker på at han verken heter Paolo eller kommer fra Portugal, men basert på de mjuke diftongene som kom da han dukket opp igjen til vannoverflaten er det ikke helt utenkelig) «Skinny dipping!» lyder et rop gjennom forsamlingen, og folk snur seg for å se.

Det absolutt helt nydelige med denne turopplevelsen er følelsen av at vi alle sitter i samme båt og at vi deler et sett djupt menneskelige reaksjoner. Skulle bare mangle, sier du, vi er mennesker alle sammen. Men på vei til Preikestolen blir det så tydelig. Vi svetter, sliter og gyser av en spektakulaer utsikt. Da føler jeg meg i slekt med Adil fra Syria, Trinidad fra Granada, Cathy fra Florida og Mikkel fra Silkeborg. Jeg kjenner meg påkobla og connecta. Det er helt ubetalelig.

De samme turistene møter du på steder som Vigelandsparken, Karl Johan eller Petersplassen i Roma (om du vil), men den fysiske anstrengelsen over fire timer på smale og bratte stier, gjør at du kommer tettere på folk (det hender du dulter borti noen) og ser mer av mennesket (irritasjon, glede, svette, lettelse). Trenger du en unnskyldning for å starte en samtale, har du mye å ta av.

Nei, så får du kanskje ikke nyte utsikten på toppen av Preikestolen i fred. Søker du skogens ro, er det mulig du må finne deg et annet sted.

Men helt aerlig, så liker jeg denne festen best.

(Teksten ble først publisert på Nrk Ytring)

Å gå alene kan du gjøre på stort sett hver eneste fjelltopp eller knaus i naert sagt hvert eneste nabolag i landet. Det er ikke saerlig unikt.