Hvilke forbilder gir vi de unge?

RUS: Når det gjelder legalisering av narkotika, er det våre holdninger de unge ser på når valgene skal tas.

Å legalisere bruk og kjøp av narkotika er sikkert velment i og for seg, det vil jo fjerne den ulovlige trafikken som vi opplever. Stoffmisbruk er relativt lett å oppdage. Vi ser tydelig hva det fører til og dem det går ut over.

Hva er det som frister spesielt ungdom til å eksperimentere med stoff ? Har de for lite som «trenger dem», eller har de for lite ballast til å stå imot fristelsen? Eller trenger de en fluktmulighet? Ungdom har i dag relasjoner som rekker langt ut over familien og foreldrenes innflytelse. Det er i dag mye lettere å transportere, omsette og skaffe penger til finansiering av narkotika. Er det da fritt spillerom for «haiene» og politiet sitt ansvar å stanse virksomheten?

Politiet kan ikke annet enn å skrape overflaten med noen beslag i ny og ne. Foreldrenes og skolenes innflytelse er ganske begrenset, og mange unge har mye penger mellom hendene. Da er det fristende å ty til legalisering. Så slipper vi problemer med smugling, uren vare og slike ting. Det er jo myndighetene som gir tillatelsen.

Når en lege stiller en diagnose, starter han med symptomene og vurderer mulige årsaker. Så tar han en del prøver og finner så ut hva som feiler pasienten. Behandlingen kommer etter en vurdering av hva som kan kurere sykdommen. Hva gjelder stoffavhengighet, ser vi at man hopper over den grunnleggende vurderingen av hva problemene skyldes. Vi ser på symptomene, og prøver å gi behandling uten å fjerne årsaken.

Og hva er så det? Foreldrene? Samfunnet? Venneflokken/dårlige kamerater. I frigjøringens og menneskerettighetenes navn har vi i dag endret på mye av det som tidligere var rettesnor for godt og vondt. Vi er så opptatt av økonomisk vekst, komfort og teknologisk utvikling at det blir liten tid til ettertanke. Forurensning, sløsing med ressurser og frivillig innsats har vi jo ideelle organisasjoner og foreninger som tar seg av. Så leter ungdommene etter et levesett som er verd å satse på. Da er faren stor for at reklame og profitt overtar styringen.

Ungdom trenger å ha tilhørighet til andre, føle et fellesskap med venner. Og ikke alltid er disse vennene de rette til å ta styringen over livet. Da er man tilbake til det forkastelige svaret, foreldregenerasjonen. Hvilke forbilder gir vi de unge? Hvilke normer gir vi dem til å ta sine avgjørelser ut ifra? Rollebilder eller idoler har en enorm betydning, en gammel sannhet.

Det starter som regel med alkohol, noe vel ikke mange er uenige i. Hvilken status har en avholdsperson i samfunnet vårt? For ikke å snakke om totalavhold. Et slikt standpunkt er jo nesten å betrakte som latterlig og moraliserende. Men det er våre holdninger de unge ser på når valgene skal tas. Dette gjelder i de fleste kulturer. Vi har jo unge mennesker blant oss som ikke rører alkohol. Hva kan det komme av? Spørsmålene er mange og svarene er ikke alltid lette å ta inn over seg.