Et mesterverk om eget liv
BOK: Jan Grue fortsetter sitt vekselbruk mellom sak og skjønn.
Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse.
168 sider. Gyldendal.
Jan Grue (1981) er fortsatt i trettiårene, men kan allerede framvise en imponerende cv. Siden 2016 er han professor i kvalitativ metode på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han har doktorgrad i lingvistikk, samtidig som han har allehånde praktisk tilnaerming til skriving via forfatter- og sakprosaskole, som litteraturkritiker, og som tillitsvalgt (arbeidsutvalget for litteratur) i Norsk kritikerlag – og med et stort og variert forfatterskap siden debuten i 2010.
Dét begynte med tre flotte novellesamlinger (med en barnebok imellom), fortsatte med fagbøker («Kroppsspråk», «Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid» - disse også punktuert med en barnebok), før han ga ut en ny novellesamling og roman i 2015 og 16. Det demonstrerer til sammen en enorm arbeidskapasitet og gigantiske ambisjoner. Det har ikke kommet av seg selv.
Liv i motgang
Dette siste handler hans nyeste bok om, der dikteren og fabulatoren Jan Grue – med en mengde litteraere henvisninger fra Shakespeare via T.S. Eliot og Borges til Joan Didion - opphever distansen mellom det fiksjonslitteraere, skriften, diktingen og hans egen person: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er en klar, ryddig, gjennomorganisert og -redigert bok om mulighetene og begrensningene i et liv, en skildring, et referat og en utviklingshistorie til en person med medfødt muskelsykdom (spinal muskelatrofi) og som ikke lar seg stoppe av hindringer av noen art. Den er Jan Grues selvbiografi og selvframstilling.
Det er alt annet enn gitt at livet hans skulle arte seg og falle på plass som det har gjort: Fra barndommen av var han så fysisk hemmet, tidlig avhengig av rullestol, så skrøpelig at jevnaldrende og gamle klassekamerater ikke alltid har kunnet holde tilbake forbausete reaksjoner som nok betydde «lever du da, Jan», når de har støtt på ham senere i livet.
Eksepsjonell begavelse
Men jernaergjerrighet og ukuelig vilje, støttet av foreldre og søster, siden også av ektefellen, kjempet han seg til utdannelse (ved de mest velrenommerte utdanningsinstitusjoner i inn- og utland), fikk med seg sin uhamselige rullestol, skaffet seg bolig og transport over alt, slik at han til slutt med boktittelen kan si at «Jeg lever et liv som ligner deres». Mens han insisterte på sine rettigheter, på å bruke sin eksepsjonelle begavelse, og overvinne den ensomheten som «en kropp som ingen vil vite av», også var seg bevisst. Han kjenner på bitterhet, ensomhet, sorg, nok også en ikke uttalt misunnelse.
Med sine naermestes oppbakking har Jan Grue tatt ut det ytterste av sine fysiske og mentale krefter, og slik sprengt grenser for hva som får anses for mulig. Og fortsetter med det, mens han kjenner på trettheten «når hverdagen er en idrettsgren» - og formidler den, men ikke fysiske smerter verdt å dvele saerlig ved.
For familien er han sønnen, ektefellen og faren, for alle andre er både mannen Jan Grue og verket hans imponerende: Det er åpenbart at hele hans livshistorie og erfaringsgrunnlag avspeiler seg i skriften hans; den er til gjengjeld strukturert, klar, veloverveid og karakterfast: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er slik et mesterverk i egenframstilling.