Russlands sjel i kortversjon
SAKPROSA: Tre talar blir for tynt grunnlag for eit bokprosjekt om vår tids fremste russiskspråklege forfattar.
Svetlana Aleksijevitsj:
Frihet. Mennesket, litteraturen og Russland. Omsett frå russisk av Hege Susanne Bergan og Alf B. Glad. Forord av Erika Fatland. 103 sider. Kagge Forlag.
Eg er eit «øyremenneske», seier den kviterussiske forfattaren Svetlana Aleksijevitsj om seg sjølv. Nobelprisvinnaren frå 2015 har bygd ein forfattarskap på å lytta til dei små kvardagsmenneska som har blitt offer for dei store, utopiske prosjekta. Det har resultert i bøker om barn og kvinnelege soldatar under det russarane kallar Den store fedrelandskrigen, om atomkatastrofen i Tsjernobyl, om krigen i Afghanistan og om sjølve sovjetmennesket, om mentaliteten som vart skapt av det 70 år lange eksperimentet med å skapa eit sosialistisk samfunn.
I heimlandet, som for Aleksijevitsj kulturelt og språkleg både er Kviterussland og Russland, er det på ingen måte ukontroversielt. Ho hadde problem med å bli publisert då ho begynte å skriva på slutten av sovjetperioden, og i dagens russisk-nasjonalistiske og imperienostalgiske klima blir ho skulda for å vera upatriotisk.
Kvinner og krig
Kagge Forlag har nå gitt ut ei bok med tre talar der Aleksijevitsj filosoferer over si eiga forfattarrolle, om arven frå sovjetperioden og om Russland i dag. Talane er frå 2013 (takketale ved tildelinga av dei tyske bokhandlarane sin fredspris), frå 2015 (nobelforedraget i Stockholm) og 2017 (foredrag på Litteraturhuset i Oslo).
Av desse er den sistnemnde, med tittelen «På sporet av det frie mennesket (den sovjetrussiske sjels historie)», den mest interessante. Her fortel Aleksijevitsj om den dokumentariske arbeidsmetoden sin. Ho bruker fem til sju år på kvar bok og gjer opptak med 500-700 menneske. Av dette materialet prøver ho å skapa eit så sant tidsbilde som mogleg. For eit menneske oppvaksen i Sovjetunionen, der Sanninga var eit ord i eintal, er dette ei større utfordring enn me kanskje ser for oss: «Det har alltid plaget meg at sannheten ikke kan rommes i ett hjerte eller ett intellekt. At den er så oppstykket – det er mange sannheter, og de er strødd utover verden,» konstaterer Aleksijevitsj.
Ein av konklusjonane hennar er at kvinner – også dei som har vore soldatar – snakkar annleis om krigen: «Om mannen er gissel av krigskulturen, så er kvinnen fri. I kvinnenes historier finnes tross alt tanken om at krig er drap,» slår ho fast. Men dermed utfordrar ho også den rådande, heroiserande forteljinga om krigen, som har eit like sterkt hegemoni i dagens Russland som i Sovjetunionen.
Fridom og fangeleirar
Aleksijevitsj viser til at åtte av ti russarar heller vil bu i eit sterkt land framfor «eit verdig land», der det er godt å leva. Fridommen var ikkje så enkel som romantikarane i perestrojka-perioden på 1980-talet trudde: «Vi har ikke erfaring med frihet, bare fangeleirer,» slår Aleksijevitsj fast, «ingen hadde sett for seg friheten som et arbeid.»
Dette er ikkje originale refleksjonar. Ein høyrer dei ofte frå desillusjonerte veteranar frå demokratikampen, og dei legg kanskje i overkant vekt på mentalitet og historisk arv i staden for det økonomiske og sosiale sjokket som samanbrotet av kommunistregimet førte med seg for millionar av sovjetborgarar. Men dette er eitt av dei mange russiske paradoks: Historias mest materialistiske ideologi vart forsøkt gjennomført i eit samfunn med ein ekstremt ikkje-materialistisk ideologisk tradisjon. Ein granskar sjela, og gløymer gryta. Her kunne det vore spennande om Aleksijevitsj, med sin lyttande metode, hadde gått djupare inn i den postsovjetiske perioden. Ikkje minst kvinnene kan ha mykje å fortelja om den.
Trass i fascinerande innblikk i Svetlana Aleksijevitsj’ tankar synest eg nok at dette bokprosjektet er litt tynt. Det er også ein god del overlapping mellom dei tre talane. Med all respekt for Erika Fatlands forord ville boka blitt løfta av fleire og grundigare artiklar om Aleksijevitsj’ forfattarskap og samfunnssyn. Det fortener vår tids kanskje fremste representant for den store russiske humanistiske forfattartradisjonen.
Omsetjingane til norsk kunne derimot knapt vore betre.