Et nivå man sjelden hører
KONSERT: Ravels klavertrio var høydepunktet under åpningskonserten tirsdag kveld.
Fransk musikk var dominerende på åpningskonserten, men den åpnet med et lite spilt verk av Beethoven, kalt Parthia op.103. Men tittel og opusnummer er villedende. Beethoven var 22 år da han skrev denne oktetten for blåsere, som ikke akkurat peker fremover mot den giganten Beethoven ble blant komponister. Med unntak av noen typisk beethoven’ske innfall i menuetten, er dette lødig underholdningsmusikk som kunne vaert skrevet av mange andre rundt 1780. Men det flotte blåserensemblet Oslo Kammerakademi spilte de fire satsene med fynd og klem slik at festivalen formelig ble blåst i gang.
Etter åpningstalen fikk vi Debussys Danse sacrée og danse profane for harpe og strykere. Harpen er et gjennomgangsinstrument i årets festival og få kan traktere dette instrumentet så virtuost som Marie-Pierre Langlamet. Harpen er alle strykeinstrumenters arketyp og kan fremtrylle ulike atmosfaerer som Debussy var en av de fremste til det å utnytte.
Etter pause fikk vi gjenhør med vokalensemblet New York Polyphony. Ensemblet har en utsøkt balanse mellom stemmene, med en vakker klang i de svake partiene. Men ikke uventet var det de to sangene fra 1500-tallet som virket sterkest, mens nyere sanger og et par fra vår egen samtid ikke hadde samme uttrykkskraft.
Mesterlig spill
Det desiderte høydepunkt denne kvelden ble siste verk, Ravels klavertrio. Ravel sa til venner som spurte om trioen snart var ferdig, at ja, den er ferdig, det er bare temaene som mangler. Selv om det er mange koloristiske virkninger i dette verket, saerlig i strykerne, dominerer linjen mer over fargen, melodien over klangen enn i tidligere verk. Å kalle Ravels musikk «impresjonistisk» forkludrer denne komponistens egenart.
De tre musikerne,
Håkon Austbø klaver, Anders Nilsson fiolin, Øyvind Gimse cello spilte dette verket på et nivå man sjelden hører under en festival. Austbø, som kjenner fransk musikk ut og inn, ledet an både i det raffinert melodiske, det rytmisk uregelmessige og besettende og i det kraftfulle. Ravel, som selv var en habil pianist, skal ha sagt at han selv var ute av stand til å spille den vanskelige klaverdelen. Men Austbø mestret denne delen med bravur. I den raske andresatsen, Pantoum (et uttrykk fra malaysisk diktning), gikk det like vilt som presist for seg. I den langsomme satsen, en passacaglia, hørte vi tydelig hvordan melodien først opptrer i klaveret, så i celloen og til slutt i fiolinen, mens det skjer i omvendt orden mot slutten.
Musikken åpner rom
I sin korte og velformulerte åpningstale fikk Janne Stigen Drangsholt fint frem hvordan musikk kan åpne et rom. Ja, tidskunsten musikk kan åpne andre rom, kaste oss ut i det som er blitt kalt en heterotopi (et annet-rom). Dette er også et semiotisk rom, det vil si et rom vi bare må bruke språket for å beskrive, men samtidig se hvordan verbalspråket kommer til kort.