Nasjonen Ingebrigtsen
LEDER: Status lørdag kveld var at Norge hadde tatt fire EM-gull i friidrett på 2000-tallet. Halvparten av dem er gått til familien Ingebrigtsen. De er jo nesten et land i seg selv.
Det var trenerfaren Gjert som etter dobbeltseieren på 5000 meter utbrøt at «vi e en egen nasjon, du vet det?», før han raskt dementerte med et «neida». Euforien, spontaniteten og ironien er et kjennetegn på familien som byr på både seg selv og helt unike prestasjoner.
Da hele Ingebrigtsen-kollektivet mottok Aftenbladets statuett i fjor, het det blant annet i begrunnelsen at
«på utradisjonelt vis har familien, som i stor grad også involverer de som ikke selv er aktive utøvere, preget norsk idrett både på og utenfor banen. Med stor åpenhet, kombinert med raushet og tydelighet, har Ingebrigtsen-familien skapt stort engasjement langt utenfor de vanlige idrettsmiljøene.» Disse ordene er forsterket gjennom de utrolige dagene i Berlin.
Det er ingen grunn til å tro at verken Lura eller Ingebrigtsen-klanen har tenkt å melde seg ut av Norge. De er veldig fornøyd med å stille både i rødt, hvitt og blått og i klubbdrakten til Sandnes Idrettslag (SI). Samtidig er det åpenbart at det de har oppnådd, ikke hadde vaert mulig innenfor et normalt klubb- eller landslagsregime.
Det er ofte i slike situasjoner det oppstår store og sterke motsetninger mellom det etablerte og formaliserte Idretts-Norge og utøvere som oppnår gode resultater. Slalåmkjøreren Henrik Kristoffersen ligger i rettslig strid med sitt eget forbund og alle fikk med seg den årelange kampen mellom Petter Northug og skiforbundet. Det handlet om satsing utenfor landslaget, penger og private sponsorer.
Tilsynelatende har Ingebrigtsen-løperne unngått tilsvarende kamper. Det kan skyldes at det (hittil) ikke har vaert snakk om like mye penger og sterke sponsorer, men det kan også skyldes at partene på et tidligere stadium har kommet til en slags forståelse om at det er best for alle at Ingebrigtsens får lov å vaere en stat i staten.
De som har sett og lest alle historiene om familien, vet også at det ikke alltid har vaert flust med støtte og overføringer fra forbundet og Olympiatoppen. Det betyr også at familien har hatt andre drivkrefter.
Ingen klubber i hele verden er dessuten i stand til å tilby noen utøvere den 24/7-oppfølgingen og det toppidrettsklimaet familien selv har skapt, så her handler det om at partene tar ut det beste av hverandre. Ingen kan lenger tvile på at Gjert Ingebrigtsen har vaert den beste treneren for sine barn. Nå må han få den hjelpen han trenger og ønsker fram mot de neste store mesterskapene.