I en klasse for seg: Rosendal kammermusikkfestival
KOMMENTAR: Høydepunktene kom på rekke og rad i Rosendal torsdag og fredag.
Rosendal Kammermusikkfestival ble grunnlagt av
Leif Ove Andsnes og ble i år arrangert for tredje gang, 9.–12. august. Temaet var «I skyggen av en krig» (1914– 18), med et program som var uhyre fokusert. En programbok på vel 100 sider gir en utførlig innføring i verkene og omtaler av de utøvende. Samtidig med kammermusikkfestivalen går alltid en kunstutstilling.
I år hadde utstillingen samme tema, med skjermutstilling i Riddersalen med bilder av Otto Dix (1891–1969) og Per Krohg (1889–1965) som begge var med under 1. verdenskrig, samt en usedvanlig god utstilling på slottet (fra 1665) av 22 malerier av Håkon Blekens senere arbeider, bl.a. de som ble laget etter inntrykk fra Utøyakatastrofen.
Bleken har vaert aktiv som kunstner i nesten 70 år nå! Også til utstillingen var det laget en forseggjort programbok på 125 sider, skrevet av Gunnar Danbolt, som også har kuratert utstillingene. De står frem til 2. september.
Et fokusert program
Andsnes ønsket selv velkommen og sa noen vesentlige ord om kunst og liv: Det er ikke så enkelt at kunsten speiler komponistenes liv, men ytre omstendigheter kan slå inn i verket. Kulturminister Trine Skei Grande holdt en god åpningstale etter at Andsnes hadde gitt en myndig og monumental tolkning av Carl Nielsens Chaconne (1916).
Alle verkene på åpningskonserten ble komponert i årene mellom 1914 og 1917. Akiko Suwanai på fiolin og Ingrid Andsnes på klaver ga en gjennomlyst tolkning av Bartóks Rumenske folkedanser (1915) før den fabelaktige franske pianisten Bertrant Chamayou ga seg i kast med Ravels Le tombeau de Couperin (1914–17), i en sjelden delikat og briljant fremføring.
Alban Berg skrev i 1912 fem orkestersanger til tekster av Peter Altenberg, kafédikteren i Wien som skrev ned sangene på postkort. Av disse fikk vi nr. 5, «Hier ist Friede», arrangert av Berg selv i 1917 for klaver, harmonium, fiolin og cello, i en hyper-ekspressiv tolkning på grensen til det atonale. Siste verk, Ernö Dohnányis klaverkvintett nr. 2 i ess-moll (1914), har jeg aldri hørt live før, men jeg visste på forhånd at Andsnes og den fabelaktige Dover-kvartetten ville gjøre et sterkt inntrykk med dette store verket som naermest har et senromantisk tonefall.
Det er noe eget med å høre et over 100 år gammelt verk live for første gang, for her spiller ikke gjenkjennelse noen rolle, derimot trer det frem som nytt, har en umiskjennelig klang av noe som blir hørt for første gang. Og jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Andsnes/Dover satte en ny standard for tolkningen av verket.
Fabelaktig strykekvartett
Det samme gjaldt Dover-kvartettens fremføring av Alexander Zemlinskys strykekvartett nr. 2 (1914–17) fredag. Det stort anlagte verket er heller ikke for ofte spilt, merkelig nok. Zemlinsky var en tid Schönbergs laerer og verket gir da også assosiasjoner til Schönbergs 1. strykekvartett og strykesekstetten «Verkläte Nacht». En stor dynamisk spennvidde preget fremføringen, med store kontraster mellom de forskjellige satsdelene.
Etter dette ga Andsnes og cellisten i Dover-kvartetten et ekstranummer: Rachmaninovs Vocalise. Andsnes har teft for publikums forventninger!
En tredje stjernepianist var med på formiddagskonserten fredag, nemlig Kirill Gerstein. Han og Henning Kraggerud fremførte Janáceks sonate for fiolin og klaver (1914), nok en tolkning på høyt nivå. Saerlig merket jeg meg det rapsodiske i balladen og siste sats, adagio, som steg til hymniske høyder. Gerstein spilte så til slutt Scriabins «Vers la flamme» fra 1914, kraftfullt og brennende ekstatisk.
En rystende opplevelse
Den sene kveldskonserten i den lille gotiske steinkirken Kvinnherad kyrkje (1250) med Matthias Goerne og Andsnes i Schuberts Winterreise ble en rystende opplevelse. Bare den var verd en reise til Rosendal baroni! Jeg har aldri hørt blant mine vel 30 innspillinger av dette mest inspirerte av alle liedsyklusene, en mer dramatisk fortolkning. Det er ikke vanskelig å høre at liedfortolkeren Goerne i de siste år har sunget mye opera, bl.a. Wagner.
Men det dramatiske både i sangen og klaverstemmen sprang så visst ut av sangene selv. Den avsindige vandringen gjennom is og snø til jeg-personen i Wilhelm Müllers dikt, tårene som fryser i kulden, fortvilelsen, isrosene på vinduene, alle diktene som symboliserer en evig tapt lykke – i så å si alt var det en uhygge som spontant fikk frem den umiskjennelige frysningen på ryggen. Goernes tunge men fleksible baryton tok det første ordet i første sang, «Fremd» (fremmed), med nesten bare en pust.
Senere kom vokale utbrudd med enorm kraft, men også varme, kjaertegnende og sarte partier. For en røst! Goerne beveget kroppen hele tiden; noen ganger sang han nesten ned i flygelet, andre ganger rett mot ansiktet til Andsnes. Men mest sang han ut i kirkerommet, mot oss, vi, som etter at den Beckett-aktige sangen om lirekassemannen tonet ut, hadde vaert gjennom en katarsis.
Nivået er sikret i tre år
Andsnes har en egen evne til å sette sammen fokuserte og varierte programmer. Ofte mellom lette og tyngre stykker, kjente, mindre kjente og ukjente. At Rosendalfestivalen har så mange utøvere som allerede har stjernestatus eller er i ferd med å få det, skyldes hans vide kontaktnett. Men det skyldes også villige og rause sponsorer, stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen, Trond Mohn og en rekke andre.
Festivalen har allerede fått internasjonal status. Ikke bare var norske anmeldere og NRK tilstede, men også en rekke kritikere fra England og kontinentet. Selv kom jeg i kontakt med anmeldere fra München og Frankfurt am Main og vi kappedes om å rose festivalen.