Kvaliteten på de ansatte må økes
ELDREOMSORG: Det mangler forståelse for yrkets innhold når utenlandske assistenter med dårlige norskkunnskaper og ulik yrkesbakgrunn skal utføre viktig arbeid i eldreomsorgen.
Jeg leser hva Kari Nessa Nordtun og Gunnar Berge skriver i Aftenbladet 8. august om sykefravaeret i Stavanger kommune blant sykepleiere og helsefagarbeidere. Med erfaring fra arbeid i helsevesenet de siste fem årene har jeg noen innvendinger til deres forslag om å øke bemanningen i eldreomsorgen som en løsning på problemet.
Kompetansen strekker ikke til
De foreslår å øke grunnbemanningen: Det er vel og bra, men de ser ikke helt hovedproblemet. For å oppnå trivsel hvor pasienten føler seg ivaretatt og forstått, må kvaliteten på de ansatte økes. Etter å ha vaert i praksis på sykehjem og tatt videreutdanning i eldreomsorgen, møtte jeg flere pleiere som har kommet til Norge med utdannelse som sykepleier eller hjelpepleier fra sitt hjemland. I Norge har de ikke fått bruke sin autorisasjon som helsefagarbeider og må derfor jobbe som assistent. Det samme gjelder sykepleiere, fordi kompetansen ikke strekker til.
Utfordrende samarbeid
Etter min erfaring ansettes også sykepleiere med utdannelse fra andre land på sykehjem, der får de jobbe som sykepleiere, og her har jeg selv erfart mange misforståelser og hendelser som ikke burde oppstått. Grunnen til dette er ofte at sykepleier- eller helsefagarbeiderutdannelsen er kortere, og det er forskjellig pensum og fag landene legger vekt på. Dette gjør ofte at samarbeide mellom de ansatte blir utfordrende.
Flere har ikke gode nok norskkunnskaper, og blir dermed uforståelige for pasientene. De kan medisinere, men mangler den viktigste biten av den norske utdannelsen. Dette innebaerer å vise empati, ha respekt for hele mennesket, kunne se enkeltindividets behov utover mat og medisin og ha kvalitativ god kontakt med pårørende. Mange mangler kunnskap om sykdommer som er typiske for eldre på sykehjem. Dette er en naturlig følge av at det i for stor grad er assistenter som ansettes.
Trivsel og kommunikasjon er to faktorer som hører sammen. Kolleger, pasienter og pårørende må forstå hverandre, ha samme grunnleggende forståelse av fag, etikk og hva omsorg i yrket innebaerer for at byrdene skal bli lettere og sykefravaeret skal gå ned.
Jeg har Ingen problem med at utlendinger bor og jobber her. Det er helt fantastisk at de vil arbeide her. Problemet er bare at når man skal jobbe i eldreomsorgen med demente og syke, er det noen viktige faktorer som absolutt må vaere på plass for at pleien skal bli så verdig, respektfull og god som mulig, og spesielt når livet går mot slutten.
Må tas på alvor
Nordtun og Berge skriver også at det å jobbe i eldreomsorgen er en av verdens viktigste jobber. Det er jeg helt enig i, og nettopp derfor er disse tingene som er nevnt ovenfor helt nødvendige å ta på alvor. Den som hver dag utfører stell og pleie av ulike pasienter, føler på kroppen behovet for at teamene på en avdeling, eller rundt en pasient med deres pårørende, må ha samme grunnleggende forståelse for den jobben som skal gjøres. Misforståelser i kommunikasjonen må unngås, og alle parter må bidra til god kvalitet. Da må noen kriterier ligge til grunn for en ansettelse, og det er her jeg mener det mangler forståelse for yrkets innhold når utenlandske assistenter med dårlige norskkunnskaper og ulik yrkesbakgrunn skal utføre viktig arbeid i eldreomsorgen.
Sitter på kontor
Med innlegget fra Nordtun og Berge det veldig tydelig at de sitter på et kontor en eller annen plass og har oversikt over tall og nummer, men virkeligheten er langt fra deres perspektiv, dessverre.
Det handler virkelig om en av verdens viktigste jobber. De eldre fortjener det beste. Det er så viktig og stille seg selv spørsmålet: Hvordan vil jeg bli behandlet når jeg blir gammel og trenger hjelp i hverdagen? Og deretter jobbe ut fra det.