Nå kommer monsterhaiene
FILM: «Megalodon» har alle ingrediensene som trengs i en vellykket katastrofefilm, men skjemmes av sin egen forutsigbarhet og høye klisjénivå.
Megalodon
Sjanger: Action / Grøsser / Sci-Fi. Skuespillere: Ruby Rose, Jason Statham, Rainn Wilson. Regi: Jon Turteltaub. USA, 2018. Lengde: 1 t. 53 min. Aldersgrense: 12 år.
Hvis du var blant dem som fikk angst for å bade i sjøen etter å ha sett «Haisommer»-filmene, er det bare å holde seg langt unna «Megalodon». Som tittelen antyder, er det på ingen måte småfisk vi har med å gjøre her.
Filmen starter med et lite tilbakeblikk, hvor dykkeren Jonas (Jason Statham) blir tvunget til å ta et valg som koster flere av kollegene livet. Så blir han skjøvet ut i kulden, og avgår med en slags selvpålagt førtidspensjon. Fem år senere starter hovedhandlingen. I et usedvanlig avansert forskningssenter utenfor kysten av Kina står forskerne foran et gjennombrudd av det slaget som gjør at laerebøker må skrives om. De mistenker at det finnes ukjente havområder under det som tidligere har vaert kjent som den aller mest dyptliggende havbunnen i verden, og det viser seg å stemme.
Men i likhet med dvergene i «Ringenes Herre» har disse menneskene i sin grådighet etter både viten og rikdom gravd dypere enn de burde. I denne avgrunnen finnes forhistoriske uhyrer som definitivt ikke burde forstyrres. I den grad det finnes noen moral i denne historien, er den så enkel som dette: Når man tukler med naturen, får det konsekvenser. Konsekvensen i dette tilfellet er en hai på størrelse med et mellomstort cruiseskip.
Castingen er også i beste fall på det jevne. Bingbing Li går rundt med et forskrekket ansiktuttrykk som ikke passer spesielt godt til rollefigurens handlekraft og mot, mens Jason Statham framstår som litt for varm og medmenneskelig til at det passer inn i imaget til det som ifølge manuset skulle vaert en desillusjonert, alkoholisert einstøing. I tillegg slutter jeg aldri å la meg forundre over mange manusforfatteres hang til å skrive inn barn som oppfører seg og snakker på en måte som ingen barn gjør.
Dette er en historie om eventyrlyst, mot, kløkt og selvoppofrelse. Men samtidig er det en film som skamløst benytter seg av hele registeret av forutsigbare vrier og vendinger. Alle karakterene er som klippet ut av en samling av standardtyper i amerikansk film. Her finnes det ingen overraskelser, og regissør Jon Turteltaub tar ingen sjanser. Det er litt synd, for filmen er en visuell fest og den kunne ha vaert mye mer spennende hvis man ikke så til de grader hadde kunnet forutsi handlingen. Samtidig er det noe med å ta noe for det det er. I dette tilfellet lykkes regissøren med å lage en enkel, underholdende sjangerfilm som ikke krever noenting som helst av seeren. Og noen ganger er det akkurat det vi vil ha.
Alle karakterene er som klippet ut av en samling av standardtyper i amerikansk film.
Her finnes det ingen overraskelser, og regissør Jon Turteltaub tar ingen sjanser.