Suveren Joner som plaget helt
FILM: «Skjelvet» er et ulidelig spennende og visuelt overveldende skrekkscenario, der et jordskjelv knuser Oslo. Men også et gripende portrett av en helt og varsler som mistet seg selv da han reddet mange.
Skjelvet
Sjanger: Katastrofedrama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: John Andreas Andersen. Manus: Harald Rosenløw Eeg og John Kåre Raake. Skuespillere: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Oftebro, Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, Catrin Sagen. Lengde: 1 time 46 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 31. august.
I 2015 kom «Bølgen», den første norske katastrofefilmen etter klassisk Hollywood-modell. Det ble en veldig bra film, og en stor kinosuksess. Såpass at man nå prøver seg på en annen klassisk Hollywood-øvelse: suksessoppfølgeren. Det er lov å gruglede seg.
Men slapp av: oppfølgeren «Skjelvet» styrer hårfint klar av de opplagte sjanger- og oppfølgerklisjeene. Istedenfor å på Hollywood-vis gå større, går «Skjelvet» mindre. Ved å legge mer vekt på det naere og menneskelige både før, under og etter katastrofen. «Skjelvet» er en minst like intens og spennende opplevelse som «Bølgen».
Etter katastrofen i Geiranger ble geologen og varsleren Kristian (Kristoffer Joner) utropt som den store helten. Men når vi treffer ham igjen, er han et vrak av en mann. Kone og barn har flyttet til Oslo, og han greier ikke å vaere far for ungene sine. Kristian baerer ansvaret for hele menneskeheten på skuldrene sine, og tenker bare på dem han ikke greide å redde.
Kverulant eller varsler?
Når han via en forskerkollega, med ord på seg for å vaere alternativt tenkende, fanatisk og naermest kverulant, får høre om rare ting som skjer i Oslofjordtunnelen, våkner han opp og oppsøker gamle fagmiljøer. Kristian ser tegn over alt på at et stort jordskjelv kan ramme Oslo. Men målinger og statistikker sier noe annet.
Hva er sant? Kristian er åpenbart ute av balanse. Fagfolkene han utfordrer snakker godt for seg, begge kan ha rett. Kristian tviler også på seg selv, men greier ikke å la vaere å bruke all sin energi på dette.
«Skjelvet» jobber (litt for) hardt med å bygge opp en reell frykt for at et jordskjelv skal ramme trygge, kjedelige Oslo en gang. Men hva kan vi gjøre med det? «Skjelvet» kommer ikke med svar, bare «lytt til varsleren».
Når selve jordskjelvet endelig er et faktum, skildres det på to måter: I utvendig panorama, der helt fabelaktige visuelle effekter først får Oslo til å bølge, for deretter åpne seg og rase sammen som et korthus. Overveldende og nesten vakkert i all sin gru, og utrolig flott og troverdig gjennomført.
Og så inne i delvis sammenraste Oslo Plaza, der både Kristian, Idun Julia og Marit kjemper om å overleve. Det er disse ekstremt nervepirrende scenene som får oss til å kjenne på hele følelsesregisteret: skrekk og ulidelig spenning, redsel, fortvilelse og jublende glede.
Knallsterk Joner
Det som alltid kommer til å sitte igjen i en etter denne filmen, er den rørende skildringen av mennesket Kristian og relasjonene hans til sine naermeste. Og her viser Kristoffer Joner igjen hvilket formidabelt register han har som skuespiller. Fra det uvirksomme menneskevraket som er ridd av katastrofens demoner, via den angstridde fagmannen til den besluttsomme helten som våkner der andre svikter. Og som endelig kommer i kontakt med andre følelser i seg selv enn sorg og angst. Joner er sterk og troverdig på hele reisen.
De visuelle effektene er nevnt. Musikken er formidabel. Det samme er skuespillerensemblet. Edith Haagenrud-Sande er et funn som datteren Julia, og stjeler hver scene hun er i.
Tankene må underveis også innom kinoaktuelle «Skyscraper», med «Dwayne «The Rock» Johnson som familiemann og helt i høy bygning. Gå hjem og vogg! Neste gang The Rock skal vaere katastrofehelt: Look to «Skjelvet».