Fantasiløse tvangstanker fra redaktøren

FINNMARK: Alle har rett til å ytre seg i debatten om tvangssammenslåingen, også redaktøren i Aftenbladet, slik han gjør i sin leder 16. august. Dersom en skulle ha forventninger om at saerlig redaktører har redelige og seriøse innspill, blir en ofte skuffet. Også denne gangen.

Redaktøren faller bl.a. for fristelsen å bruke et velkjent, men ikke desto mindre simpelt knep: Å tillegge motstandere ytringer og meninger, og deretter argumentere mot dem. Redaktørens antydning om at motstanderne mot sammenslåingen stadig oftere argumenterer med at «de i Oslo (og andre søringer) ikke forstår oss», er et slikt knep. Verken fylkesordføreren, noen av partiene i fylkestinget eller ForFinnmark har brukt dette som argument. Motstanden bygger i stedet på konkrete, godt begrunnete argumenter mot både prosess og innhold.

Brutt loven

Misnøyen mot prosessen støttes bl.a. av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, som påviser at Stortinget har brutt loven i prosessen. At den gjennomførte folkeavstemningen ikke er bindende for Stortinget, er av liten interesse. Det er langt mer interessant at en skikkelig prosess der Stortinget hadde kjent fylkestingets og befolkningens argumenter og sterke motstand mot sammenslåingen før vedtaket, uten tvil hadde gitt et annet utfall.

Redaktøren misforstår når han kaller fylkesordførerens nei til møteinvitasjonen som en «ulydighetsaksjon». Ulydighet er når en nekter å følge ordre. Regjeringen har ingen myndighet til å instruere fylkestinget i denne saken, og statsråd Monica Maeland kan ikke innkalle/beordre fylkesordføreren til møte.

Hun har i stedet sendt en saerdeles upassende og frekk invitasjon til et møte som har som eneste hensikt å fortsette en prosess som fylkestinget og befolkningen har sagt klart nei til. Fylkesordfører Ragnhild Vassviks avslag er verken ulydig eller frekt, det er klokt og korrekt.

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon.

Ubehagelige assosiasjoner

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon. Denne muligheten finnes rett og slett ikke uten at Stortinget endrer lovverket som gir regjeringen en slik myndighet. En annen sak er at redaktørens fantasiløse rop om statlig tvang i en litt uvant politisk situasjon som følge av en befolkning med egne, klare meninger, vekker ubehagelige assosiasjoner hos mange finnmarkinger.