Selvmord som raserer alt
FILM: Pia Tjelta er hjerteskjaerende formidabel som plaget mamma til tenåringsjente som har forsøkt å ta livet av seg. Men det var en tabbe å filme «Blindsone» i ene eneste lang tagning.
de vonde følelsene og ikke legge lokk på det, sier Novotny.
I den siste delen av filmen oppstår det en del diskusjoner omkring tvang i psykiatrien og oppfølging av familier i krise. For Novotny er det viktig å vise fram begges sider, både de pårørende og helsepersonellet som forsøker å hjelpe.
– Mange pårørende blir veldig opptatt av skyld og skam. Jeg ville vise fram dette, men også hva hjelpeapparatet opplever å bli beskyldt for. Jeg tror de gjør alt de kan for å hjelpe. For meg er ikke skyld så interessant, jeg er mer opptatt av de menneskelige reaksjonene og samtalene, sier Novotny.
«Blindsone» har kinopremiere i Norge fredag 24. august. Blindsone
Sjanger: Drama. Nasjonalitet:Norge 2018. Regi og manus: Tuva Novotny. Skuespillere:Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Mathea Øien, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune. Lengde:1 time 38 min.Aldersgrense:15 år. Kinopremiere:25. august.
– Men Thea var jo alltid glad! Var hun ikke?
Theas foreldre Maria (Pia Tjelta) og Anders (Anders Baasmo Christiansen) er knuste. Redde. Rasende. Hysteriske. De venter og venter på beskjed om tilstanden til datteren Thea på intensiven. Den lille kjernefamilien, der alt tilsynelatende var så fint og hverdagslig og koselig og fylt av kjaerlighet til hverandre. Nå er de rammet av en for dem helt ubegripelig tragedie: Tenåringsdatteren Thea kjemper for livet etter et selvmordsforsøk. Selv må de bare vente på svar de kanskje aldri får. Og tenke på hva det er de ikke har plukket opp. Hva som befant seg i blindsonen av det gode hverdagslivet.
Det er en sterk og vond historie Tuva Novotny vil fortelle med «Blindsone»: Det er ikke alle psykiske lidelser som synes utenpå. Når noen svarer «fint» på spørsmålet om hvordan de har det, er det ikke alltid sant.
Mye å tenke på
Men hvordan skal vi i travelheten vår se signalene bak «fint»? Og hvorfor greier noen ikke å sette ord på følelsene sine? Er det fordi en ikke vil gjøre andre bekymret og lei seg? Eller er det fordi det ikke finnes ord for dem? Noe å tenke på for alle og enhver.
«Blindsone» stiller spørsmålene, men det blir for enkelt at svaret bare er «vi må snakke mer åpent om det».
Og her kommer også filmens problem inn: Formen. Å spille inn en film på 1 time og 37 minutter i en eneste lang tagning, er selvsagt en filmteknisk imponerende bragd som krever et helt spesielt forarbeid. Det er gjort før, blant annet i «En natt i Berlin» (2015).
Denne formen er dessverre malplassert for «Blindsone», som ikke har mye ytre handling. Derfor blir summen av gåing, kjøring, grining og uvirksom venting ødeleggende for både konsentrasjon og engasjement. Det gjør filmen tidvis både langdryg og kjedelig. I tillegg er en scene der kamera forlater familien og i stedet følger en sykepleier, som bryter stilen og illusjonen.
Om målet var å skape en realisme publikum skal bli en del av og føle på kroppen, så lykkes heller ikke det. I stedet får vi en følelse av å vaere utenforstående kikkere inn i andres tragedie. Den følelsen kan ha et poeng i at vi selv blir vekket til å se etter i blindsonen, men den får vi jo også gjennom tematikken.
Formidable skuespillere Skuespillerne er helt formidable, spesielt når en tenker på den formen og rammen de skal agere innenfor. Pia Tjelta får virkelig vist fram et rikt nyanseregister, hun er ekstremt realistisk i alle karakterens faser. Aller mest gripende er hun i den tause slutten av filmen. Også Anders Baasmo Christiansen gir et sterkt og troverig portrett av en knust og rasende far. Og Mathea Øien er perfekt som Thea.
Filmen starter i håndballhallen, der Thea er på trening. Etterpå er vi med i garderoben og den lange veien hjem sammen med en venninne. Praten er hverdagslig: lekser, håndball, litt sladring om andre elever. Thea er av den rolige, skikkelige og pliktoppfyllende typen. De som ikke stikker seg fram og lager masse drama. Sånne som ofte blir oversett fordi de har det så «fint» og ikke lager drama.
Etterpå er det så en får vondt av at en syntes halvtimen med henne var kjedelig og uinteressant. Så om «Blindsone» kunne gitt oss litt mer innsikt i Thea enn den ytre, kunne faktisk også alt i en tagning-formen vaert mer relevant.