En gimmick
BOK: Simon Strangers selektive selvplukk gjennom alfabetet blir i meste laget for én roman.
Det ABCDE-og-så-videre-alfabetet vi bruker, er bare en tilfeldig rekkefølge av bokstaver som sånn sett like gjerne - til og med heller - kunne ha begynt med QWERT, som på skrivetastaturene. Men for Simon Strangers formål fungerer det bra, en stund.
Første kapittel, A, begynner slik: «A for anklagen. (...) A for avhøret. (...) A for arrestasjonen. (...) A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen». Neste kapittel begynner slik: «B for bande. (...) B for bygning. (...) B for Bandeklosteret, den beryktede villaen som ligger på en bakketopp like utenfor bykjernen i Trondheim».
Slik komprimeres med noen få ord det romanen skal handle om, som er å bevare minnet om jøden Hirsch Komissar (1887-1942, kjøpmann i Trondheim), for først når en ikke lenger minnes og ens navn ikke lenger blir nevnt, er man død. Romanens jeg-forteller er identisk med forfatteren Simon Stranger selv, som i nåtid skriver sin roman henvendt til Hirsch Komissar.
Han har fått vite at medlemmer av den Komissar-familien han nå mange år seinere er giftet inn i, etter krigen kjøpte det Bandeklosteret (kapittel B) som i sin tid var hovedkvarteret for Henry Rinnan og hans medarbeideres morbide angiveri-, tortur- og drapsforbrytelser. Dette gir påskudd til konstruksjonen av romanens to parallelle løp, det ene som handler om Hirsch og Komissarene og, stadig mer utover i romanen, jødenes historiske lidelser, det andre en karakterstudie i Henry Rinnans person.
Det store bildet kjenner alle. Men ikke hva Henry Rinnan til enhver tid tenkte og følte, sa og gjorde. Stranger vil ha leseren til å tro at han gjør, og refererer fra Rinnans dager og netter som var han inni Rinnans hode og kropp. For «Leksikon om lys og mørke» er dét enda mer problematisk enn at forfatteren/fortelleren henvender seg direkte til sine barns tippoldefar, Hirsch Komissar, når han skildrer omstendighetene for mordet på Hirsch.
Mens romanen beveger seg gjennom alfabetet, får leseren i alternerende snutter bilder fra Komissarfamiliens liv i Trondheim fram til og under krigen, hvordan etterlevende på forskjellig vis siden sliter med sine liv – saerlig ved det traumatiske i å bo i Rinnans drapsreir, Rinnans barndom, oppvekst, karakterdannelse, troløshet og ugjerninger, samt Simon Strangers eget strev med å internalisere det alt sammen og uttrykke det i en roman, samtidig som det er en del av oppdragerarbeidet han tar overfor egne barn.
Det blir til sammen i meste laget for én roman, saerlig fordi meget av stoffet kan føles overflødig for utenforstående lesere som allerede kjenner historien om Rinnan-banden og deler av motstandskampen som Stranger bruker mye plass på, og som alt sammen har vaert behandlet i bøker før. Ved å ta det med sprenger han dessuten sitt eget tekniske opplegg med å la kapittelbokstavene styre, som når han i kapittel H («H for Hirsch (...) H for håp.» (...) bruker femten sider på å skildre en flukt til Sverige i 1942.
Det som til å begynne med ser ut som et fikst konstruksjonsprinsipp, blir etterhånden ganske skeivt, med kapitler som varierer i lengde fra innpå 60 sider ned til tre linjer, og romanens organisasjonsplan et fritt-fram for forfatteren til å gå på selvplukk i alfabetet for egne formål.