Tenk kollektivt på oppvekstmiljøene!
UNGDOM: Når rus voldsbruk blant unge blir redusert til isolerte fenomen som primaert hører hjemme hos politi, barnevern og psykiatrien, fjernes fokuset fra hva som må til for å bygge gode oppvekstmiljø.
med naermiljøets ulike elementer og deltakere, mens de mest uheldige opplever nabolaget som noe negativt.
Uheldig endring i tilnaerming
Det er et offentlig ansvar å bygge gode oppvekstmiljø for alle barn og unge. Fra 1970-tallet og fram mot 1990/2000-tallet ble dette ansvaret delvis ivaretatt ved at en vektla at barn og unge skulle ha tilgang til gode fritidstilbud. De skulle bli «sett» og kunne etablere gode relasjoner med trygge voksne der de oppholdt seg.
Samspillet mellom frivillige organisasjoner, kommunale fritidsklubber og oppsøkende arbeid utgjorde grunnstammen i denne tenkningen. I tillegg til å vaere et tilbud for barn og ungdom flest, skulle fritidsklubbene «fange opp» de som falt utenfor organisasjonslivet. De som verken oppsøkte frivillige organisasjoner eller fritidsklubber, ble forsøkt nådd ved hjelp av oppsøkende arbeid i regi av kommunale uteseksjoner. Denne sosialpedagogiske tilnaermingen til ulike oppvekstmiljø har i senere år tapt terreng til fordel for ulike individualistiske tilnaerminger, hvor barn og unge i større grad blir vurdert som enkeltindivid, uavhengig av miljøet de vokser opp i.
Ord uten innhold
Det er grunn til bekymring når politikere og fagfolk sier de vil møte økningen av vold, rus og kriminalitet ved hjelp av informasjonsmøter med foreldre og tettere samarbeid mellom politikere og fagmiljø. Slike tiltak ender gjerne som ord uten innhold. Hva kan disse personene informere foreldre om som kan berike oppvekstmiljøene? Hva kan de samarbeide om, hvis de ikke evner å motvirke at stadig flere barn og unge sliter psykisk og sosialt? Aktuelle fagetater bør sannsynligvis først bli flinkere til å arbeide med oppvekstmiljø ut fra et proaktivt, kollektivistisk perspektiv, før de kan bidra konstruktivt i samarbeid med andre.
Når rus, voldsbruk m.m. blir redusert til isolerte fenomen som primaert hører hjemme hos politi, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien, fjernes fokuset fra hva som må til for å bygge gode oppvekstmiljø. Fokuset flyttes således bort fra disse instansenes rolle som aktive bidragsytere i en slik «byggeprosess», til rollen som «behandlere» av enkeltindivid. I barne- og ungdomspsykiatrien reduseres individene til pasienter, i barnevernet til klienter og hos politiet til unge lovbrytere.
Politiets neglisjering
Følgende eksempel viser hvordan det vi vil betegne som kunnskapsløst samarbeid kan vaere med å opprettholde dårlige oppvekstmiljø: De fleste er enige om at det er uheldig når barn og unge bruker og selger narkotika. Denne form for narkotikahandel utgjør en kontinuerlig trussel mot mange oppvekstmiljø. Når politiet velger bort innsatsen mot «smådealerne», bidrar de til å opprettholde dårlige oppvekstmiljø. Hvordan kan lokalpolitikere og relevante faginstanser la vaere å konfrontere politiet med at slik neglisjering av nødvendig politiarbeid ikke holder mål?
Poenget er ikke eksempelet i seg selv, og politiet vil nok på forespørsel begrunne hvorfor de neglisjerer denne type politiarbeid. Poenget er heller knyttet til hvordan samarbeidspartnere vil forholde seg hvis politiets begrunnelse ikke er holdbar ut fra faglige kriterier og samfunnets mål om å etablere gode oppvekstmiljø? Kunnskapsbasert samarbeid vil da innebaere at deltakerne har tilstrekkelig kunnskap til å forstå oppvekstproblematikken ut fra et kollektivistisk perspektiv. Det innebaerer også at involverte parter er i stand til kritisk selvrefleksjon og til å rette søkelyset mot samarbeidspartneres vurderinger og innsats i en virkelighet større enn dem selv.
Vi vil derfor henstille til ansvarlige lokale instanser – politiske og faglige – om at de supplerer sin individualistiske tilnaerming til rus, vold osv. blant barn og unge med en større grad av kollektivistisk forståelse av denne problematikken. Et slikt perspektivskifte er nødvendig, blant annet for å sikre alle barn og unge gode, trygge og stimulerende oppvekstmiljø.