Det gjelder å berøre mer enn å imponere
BOK: Lars Saabye Christensen innfrir igjen. I «Byens spor – Maj» skriver han medrivende om gledene og påkjenningene ved å leve.
Lars Saabye Christensen: Byens spor - Maj. Roman. 540 sider. Cappelen Damm.
Slutten på andre bind av den annonserte trilogien om oslogutten Jesper Kristoffersen, hans familie og ulike bekjente knytter an til prologen i «Byens spor», bind I, og understreker at allsidige Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1974) fortsatt er en vital og formbevisst forteller av det psykologisk-realistiske slaget, oftest med full kontroll over sitt mangslungne stoff og i stand til å lokke fram stadig nye poetiske, aforistisk klingende formuleringer som suger naering både fra latteren og gråten, drømmen, hverdagslivet og døden.
Årets roman tar for seg tidsrommet august 1956 til september 1957, teksten er gjennomgående holdt i tredje person, med allvitende synsvinkel - riktignok med et par overrumplende meta-kommentarer fra et forfatternaert dikter-jeg underveis - og handlingen utspiller seg stort sett i Oslo, helst i velkjent Saabyeterreng rundt Kirkeveien og Majorstua, samtidig som vi blir med Jesper, født 1941, på utflukter til København og Hurdal, før han kort omtales i bokas sluttord, signert Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors.
Teksten kan leses på flere plan. Vi står fortsatt overfor en øm, dramatisk ladd familiesaga knyttet til den pianospillende outsideren Jesper, han som begynner i første real på Fagerborg skole, har sluttet å falle om nettene, får legeerklaering på at han er følsom, håper på en musikerkarriere og skaffer seg ressurssterke, sympatiske Trude som kjaereste. På hjemmebane må han forholde seg til den omsorgsfulle mora Maj som er ubetalt kasserer i det lokale Røde Kors-laget, får seg sekretaerjobb i reklamebyrået Dek-Rek, beviser at hun er initiativrik og drar på fordekt Roma-ferie, samt til den vakre veslesøsteren Stine som begynner i første klasse, ikke klarer å si R og aldri har med seg venninner hjem.
Der gigantromanen «Magnet» (2015) først og fremst dveler ved fotografiet som kunstart, tar årets bok for seg amatørpianisten som med en finger kan spille «En C som får deg til å gråte», som naermer seg Satie, Saeverud og Oscar Peterson, og laerer at «Det finnes usanne toner og falske tanker». Instrumentet må yte motstand, for at kunsten skal kunne «bevege». Å dyrke teknikken og det feilfrie for å «imponere» blir en artistisk snubletråd som må unnflys.
Samtidig er Jesper tenåringen som blir kysset fort og flyktig i nakken, og vet: «Det holder. Det holder i lange baner og et stykke til.» Men noen ganger blir alle ord «feil, uansett hvor riktige de er». Verden står brått fram som «ustemt», vemodet – «en slags sorg med gåsehud» - griper om seg, og en innsikt avtegner seg: «Samvittigheten er den mest nidkjaere, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen.»
Portrettet av Jesper er nyansert og lyttende og overskrider alle sjablonger klistret til forestillingen om den ambivalente tenåringen - som vekselvis jubler og lider, er mutt og euforisk - i møtet med den obligatoriske drømmejenta som kommer inn i livet hans med alle sine emosjoner og drifter, sitt alvor og sitt ufravikelige sannhetskrav. I det hele tatt – både Maj, Stine og Trude skildres på et hjertevarmt vis som fascinerer, berører, vekker undring og ettertanke.
Mesterlig er også skildringen av Jostein, Jespers eneste venn, den snublende, døvhørte slaktersønnen og antihelten som slipper løs en gris, har en panne full av kviser, laerer seg lønnsforhandlingenes edle kunst og vil bli millionaer.
Lytefri er denne massive, temmelig tradisjonelle teksten definitivt ikke. Den allvitende fortelleren blir av og til for pratsom, belaerer for mye, antyder for lite, står i fare for å tømme stoffet for indre spenning og tegner et litteraert oslokart som kan romme pedantisk mange gatenavn. Spesielt elegante er heller ikke overtydelige forsikringer av typen: «Maj kjenner en ømhet for gutten sin, ikke at hun ikke har gjort det før, men akkurat nå blir det nesten for mye.»
Og likevel – dette er en rørende roman som fortjener mange lesere, full av stramme scener og kjappe, underfundige dialoger, gjennomstrømmet av bluestoner og lovsang, ensomhet, klasseskiller, fellesskap, sødme, sårbarhet, skam, skyld og sorg, forelskete og fortvilte mennesker i dødens, selvmordets og abortens skygge, utstrakt mellom vare kjaertegn og brutal vold, moralsk tyngde og dobbeltmoral, med Jesper i hverdagsorkanenes sentrum der han ustøtt vakler videre gjennom skoletimer, pianoundervisning og forelskelsens faser, møter et landsens søskenpar, sviker og kjører motorsykkel lik «en Glenn Gould som bryter fartsgrensene i Hurdal-variasjonene» - en ferd med fatale følger.