Ubehagelig dypdykk i en av USAs store skampletter
FILM: «BlacKkKlansman» er både morsom og gripende, men også forstyrrende og til tider ubehagelig å se. Den er også en betimelig påminnelse om at diskriminering og rasehat ikke forsvinner av seg selv.
BlacKkKlansman Drama/biografi. Skuespillere: John David Washington, Adam Driver, Topher Grace, Laura Harrier, Ryan Eggold. Regi: Spike Lee. Lengde: 2 t. 15 min. Aldersgrense: 12 år.
På trygg avstand, både i tid og geografi, er det lett å le litt av en gjeng amerikanske menn som kler seg ut i laken og masker og i fullt alvor tror at de tilhører en overlegen rase. Med «BlacKkKlansman» får regissør Spike Lee imidlertid latteren til å sette seg fast i halsen ganske raskt. Han viser med smertefull tydelighet hvor voldsomme overgrep som er blitt gjort mot svarte amerikanere, også i nyere tid, og hvor tunggrodd den institusjonaliserte rasismen har vaert, spesielt i sørstatene.
«BlacKkKlansman» er basert på den sanne historien om den svarte politietterforskeren Ron Stallworth, som på 1970-tallet klarte å infiltrere en lokal avdeling av Ku Klux Klan i Colorado. Rollen er glimrende spilt av John David Washington, og styrkes ytterligere av hans herlige side kick, dyktig framstilt av den allsidige Adam Driver. De byr på mange komiske situasjoner og vittige replikkvekslinger, men alvoret er aldri langt borte.
Samtidig som Spike Lee forteller den utrolige og ofte nervepirrende historien om tidenes minst sannsynlige klanmedlem, vier han mye oppmerksomhet til en svart studentorganisasjon og deres ideologi. Det enkleste i verden hadde selvsagt vaert å skape en klassisk de gode mot de onde-historie i svarthvitt (beklager ordspillet). Men i stedet har Lee menneskeliggjort klanmedlemmene, vist hvordan organisasjonen tiltrekker seg enkle sjeler med trang til enkle løsninger, og ikke minst til kameratskap. Gjennom effektiv kryssklipping viser han også hvordan den svarte motstandsbevegelsen har potensial til å ta etter de destruktive, hvite rasistene. Når klanmedlemmene brøler «white power» og de svarte roper «black power» skal det selvsagt ikke tolkes som at det ene er like ille som det andre. Men det gir en ubehagelig påminnelse om at vi noen gang kan vaere likere enn vi tror. Det er også en advarsel om å ikke begi seg inn i det totalitaere.
Helt mot slutten ramler filmen av en eller annen grunn ut i det overtydelige, med autentiske tv-klipp fra vår tid. Det er ubehagelig og tankevekkende, og viser at problemene som skildres i filmen for øvrig langt fra er løst. Samtidig blir det smør på flesk. Alle som er sånn noenlunde oppegående tar poenget uten at det må forklares i store bokstaver.