Snap ut for demokratiet?
GJESTEKOMMENTAR: Vi må omstille demokratiet om vi vil beholde det.
I sommer har jeg fått kjenne på kommentarfeltets vrede, både personlig og fra sidelinjen. Jeg er nok ikke den eneste som har grublet på hvordan den offentlige samtalen og demokratiet havnet her. Hva skjedde med at de sosiale mediene skulle styrke den offentlige samtalen og gi mer demokrati?
Å dykke ned i «diskusjonene» vi har på Facebook, for eksempel, er ofte et trist skue. Falske nyheter og konspirasjonsteorier spres som aldri før. Trollfabrikker i Russland blander seg inn i demokratiske valg. Vi har fått Brexit og en Trump, godt hjulpet av at frustrasjon og sinne som bobler på internett, blir satt i system og organisert av krefter som vet å utnytte de sosiale mediene. Tilbake sitter vi vanlige politikere i vårt vanlige politiske system, naermest svimeslått av det som skjer, og ute av stand til å konkurrere på samme arena.
I sommer uttalte jeg meg om klimaendringer. Det haglet med kritikk i kommentarfeltet. Mye handlet selvfølgelig om hvor tjukk i hodet jeg var. Sånt er dårlig folkeskikk og ganske slemt. Men verre, i det store bildet, er kommentarene som uttrykte manglende tillit til våre felles institusjoner. Og dem var det mange av. Som for eksempel at vitenskapen og forskningen er kjøpt og betalt av politikere. Eller at politikerne vil folk vondt, skor seg på andres elendighet og på ingen måte jobber for folket. Å lese sånt er opprørende.
Sa noen «mer demokrati»?
Hvordan havnet vi her? Spørsmålet krever mange svar. I mange år nå har vi snakket om den store makten som ligger i de sosiale mediene. Endelig kan alle bli hørt! For en fantastisk mulighet til å drive med direkte demokrati. Nå kan hvem som helst logge seg på Facebook og ha en samtale med politikere, både lokalt og nasjonalt. Eller de kan opprette en gruppe, på noen få dager samle mange tusen medlemmer rundt sitt budskap og så plutselig stå direkte på Dagsrevyen. Det er egentlig ganske fantastisk. Men passer dette inn i vårt etablerte politiske system? Har det egentlig blitt «mer demokrati», eller har det bare blitt veldig mye mer ytringsfrihet, uten de store resultatene?
Folk kan rope høyere enn noen gang, men når ingenting skjer, blir følelsen av avmakt tilsvarende. Avmakt blir til frustrasjon, og frustrasjon blir til sinne. Til slutt forsvinner tilliten til både politikken og systemene. Min superenkle «forskning» rundt den lokale bompengesaken kan vaere et eksempel. Noen har rett og slett ikke helt trodd at dette kom til å skje. At politikerne virkelig kunne finne på «slik galskap». Og når tiden er i ferd med å renne ut, så mobiliseres det kraftigere og kraftigere, mens politikerne står stille. De har alt fattet sine vedtak i flere omganger, på forskjellige politiske nivåer, over flere år. Det er jo slik vårt politiske system fungerer. Det reagerer ikke på impuls, og sjelden på kampanjer i sosiale medier og demonstrasjoner etter at beslutningen er tatt. Den direkte kontakten mellom styresmaktene og folket har aldri vaert enklere og naerere enn nå, men jeg tror den kanskje føles fjernere enn noensinne.
Politikken henger ikke med
Norge ser helt annerledes ut enn det gjorde for 50 år siden. Det gjør ikke vårt politiske system. Det er traust, tregt og ganske kjedelig. Det er fortsatt tilpasset en hverdag hvor innbyggernes mulighet til å påvirke stort sett handler om å stemme ved valg. De som er virkelig engasjerte kan melde seg inn i et parti, men det er det nesten ingen som gjør lenger. Den politiske saksbehandlingsprosessen er lang og komplisert. Kanskje bør vi forvente at folk setter seg inn i disse prosessene før det er for sent, som for eksempel i bompengesaken, men jeg skjønner at de ikke gjør det.
Hvor mange vet for eksempel at det er møter i fylkesutvalget i Rogaland fylkeskommune hele tolv ganger i året? Når jeg selv var medlem der, hendte det at det ikke engang var journalister til stede. Stortinget har fortsatt debatter og voteringer midt på natten, mens hele Norge sover, fordi vi ikke klarer å bli enige om å endre voteringstidspunktene bort fra «slik det alltid har vaert». Hvert år skriver medier med sarkasme om «den lange stortingsferien», mens det egentlige problemet er at de fleste representantene knapt har tid til å treffe folk i sitt eget hjemfylke året gjennom. Vi har lange politiske diskusjoner i skriftlig form gjennom merknader til sakene som behandles. Kanskje blir de lest av andre politikere og interesseorganisasjoner som er saerlig interessert, hvis vi er heldige. Er det rart folk ikke lar seg engasjere?
Men kritikken mot at opprøret mot bompengene kommer for sent, er legitim. Som en klok dame jeg kjenner skrev på Facebook: «Demokratiet krevet et minimum av engasjement, og bittelitt vilje til å følge med.» Og det har vaert mange muligheter i denne saken.
Tilstedevaerelse ikke nok
Samtidig er det en del av meg som ikke kan unngå å føle at demokratiet også krever at vi som forvalter og jobber i de politiske systemene, faktisk har en vilje til å tilpasse og utvikle systemene etter hvert som verden forandrer seg. Vi krever det av alle andre, både naeringsliv og offentlig sektor, men selv virker det som at det viktigste vi tror vi kan gjøre er sørge for at partiene er til stede på Facebook, Instagram og Snapchat. Tilstedevaerelse holder ikke i seg selv. Stortingets kan ikke opprette en konto på Snapchat (Snaptinget) og si seg fornøyd. Jeg tror det kanskje trengs en skikkelig omstilling av demokratiet, om vi skal få beholde det.
Den direkte kontakten mellom styresmaktene og folket har aldri vaert enklere og naermere enn nå, men jeg tror den kanskje føles fjernere enn noensinne.