Svensk balkongbygger i Oslo
BOK: Sanselig om stillasarbeid, barndomstraumer og brutt ensomhet.
Guro Hoftun: Svensken. Roman. 198 sider. Cappelen Damm.
Guro Hoftun, født 1970 og kjent som featurejournalist i VG Helg, debuterte skjønnlitteraert i 2011 med utroskapsromanen «Anfall» og har siden gitt ut både «Storbarnsliv» (2015), Bragepris-nominert i sakprosaklassen, og ungdomsboka «Ord på S» (2015).
Årets roman gir ordet til den 41-årige stillasarbeideren Jens Persson, er lagt til 2011 og tegner et troverdig, psykologisk-realistisk portrett av en svenske som sammen med rundt 30.000 landsmenn har søkt jobb i krøsusrike Norge, der en balkongbyggende stillasarbeider i løpet av snaue fire arbeidsdager tjener mer enn en sivilingeniør med seks års utdannelse gjør i kriserammede Sverige.
Vi hører om høydeskrekken som ligger på lur når jeg-fortelleren sammen med Patrick, Nico og Lars - tre andre selvproletariserte svensker, med ulik bakgrunn og forskjellige personligheter - balanserer på smale stillasbord flere etasjer over bakken, i ferd med å banke hull i vegger, mure, pusse, male, snekre og skru slik at gamle bygninger i Oslo blir utstyrt med balkonger. Skildringen av denne krevende arbeidsprosessen topper seg i en dramatisk hending mot slutten av boka og understreker at mange av jobbene gjestearbeiderne utfører, er så farefulle og lite forlokkende at nordmenn søker andre arbeidsoppdrag i sin uendelig rike, «late» ulandstilvaerelse, slik svenskene i polemisksatirisk stil liker å karakterisere situasjonen.
Mens de tre kollegaene drar hjem til familie og venner i Sverige hver torsdag, forblir Jens oftest i Oslo i stedet for å besøke mora som bor på den svenske vestkysten. Gradvis og i glimt får vi vite hvorfor, en demaskeringsprosess som er både stilsikkert og medrivende utført.
Når Jens foretrekker å tilbringe helgene i Oslo, i rommet sitt på et nedlagt solarium, uten vinduer og bare utstyrt med en seng, et bord og et skap, i ly av løgner og etter sigende fordi han «prøver å like å vaere alene», har det å gjøre med en uavklart, problematisk fortid.
Den avdøde faren hadde et alkoholproblem som sønnen nå synes å videreføre. For klokka fem hver fredag begynner den litt beskjedne, tafatte Jens – som må holde seg edru i hverdagen som stillasarbeider - å drikke så mye øl at han får vansker med å omgås mennesker uten å overskride grensene for det som blir regnet som akseptabel atferd.
Viktigere er det likevel at jegfortelleren ni år gammel opplevde at bestevennen Pelle døde på dramatisk vis mens de to lekte i skogen. Dette førte til at Jens, som laerte seg de latinske navnene på dyr og planter han gjorde seg kjent med, siden la bort planene om å bli biolog eller zoolog og begynte i snekkerlaere i stedet. Den dårlige samvittigheten og traumet knyttet til kameratens bortgang har Jens aldri klart å kvitte seg med. Først nå antyder kommentarene til hans kreftsyke mor at det kan vaere et sprik mellom den ensomme, lett snublende fortellerens minner og det som faktisk hendte den gangen, i en fjern fortid.
Ellers er dette enda en roman om kropp og kjaerlighet, sosial angst og lengsel etter naerhet. Da Jens noen år tidligere jobbet som vaktmester på et hotell på Geilo, opplevde han at det intense forholdet til den svenske resepsjonisten Linda brått tok slutt. Han prøvde å drukne sorgen over bruddet i alkohol. Det førte til at han mistet en finger mens han brukte en sag i fylla.
Bedre går det trolig (eller kanskje?) med det forholdet han nå nølende, full av emosjonell ambivalens, innleder til den frodige, matglade, Tjorven-alluderende laereren Katrine. Iallfall klinger romanen ut med følgende kloke, oppløftende utsagn: «Vender jeg meg bort, er jeg alene. Snur jeg meg, ser jeg henne.»
«Svensken» er ikke spesielt dristig i formspråk eller stoffvalg. Men den rommer mange sensuelle scener, virker målbevisst strukturert, satser på en åpen slutt og er absolutt leseverdig.
Både stilsikkert og medrivende utført.