Retten til en tålbar
AKTIV DØDSHJELP: Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere, ville døden hennes vaert mindre grusom for oss alle.
Jeg er skremt. Lege Målfrid Bjørgaas ved Palliativt senter (Aftenbladet 23.8.) går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a. med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».
Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».
Kjaere familiemedlemmer
Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vaert tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjaere familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; For den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og naering. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.
Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «hjelp! hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet.
Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklaerte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer … til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff et par timer senere.
Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere, ville døden hennes vaert mindre grusom for oss alle.
Mor ville selv gjort det
Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen