Som skjaerer seg

bedre enn å rime prins på fins («Fins du?)».

I det store og hele klarer Sørvaag seg bra. Hun har lagd 11 sanger om kjaerligheten som gikk i stykker, både hennes egen og foreldrenes. Rom for drømmer og håp er det også, i det minste i sangen «Fins du?».

Hun åpner også albumet med et forsiktig håp i «Ka om det går bra?». Selv om det er en stemme som sier noe annet: Tvilen pirke i det skjøra/Der det gjørr mest vondt/Det som e tungt å bygga opp/Men så lett å riva sondt.

I «Ikkje se på meg sånn» treffer hun eksen og river skorpen av gamle sår. I tittelkuttet «Som om me hørte samen» går hun tilbake til 1983, til den gang foreldrene holdt sammen og de var en familie på fire: Det e så rart å se det nå/Som om me va på same lag.

«Eg spele Memory» handler om da faren forlot dem. En vakker sang, nydelig sunget og med et innhold som tvinger tårene fram. Dette er Sørvaag på sitt beste.

Ankepunktet mot resten av platen er innpakningen. Svenske produsenter og musikere, pluss rikelig med strykere, glatter for mye på det som er en personlig plate, men det funker på enkelte kutt.

Pål Frøiland har vaert med på flere av på tekstene, inkludert avslutningen «Hold det for deg sjøl». Det er på tide å gå videre i livet: Du kjenne meg godt/Vett eg e svage, for deg/Men tiå har gått/ Nå må du la meg vaer’.

Beste spor: «Som om me hørte samen», «Det har eg glømt», «Eg spele Memory», «Den du aldri fekk».