Tredjekultur barns problem

GJESTEKOMMENTAR:

De siste årene har jeg følt meg rotløs i mitt eget hjemland. Om man i det hele tatt kan bruke et slikt begrep som «rotløs».

For snart 10 år siden sa Hadia Tajik noe som har blitt hos meg siden: «Vi mennesker har jo ikke røtter, vi har føtter og kan bevege oss fritt.»

Jeg har filosofert mye over dette, over hvorfor jeg plutselig kjenner på denne mangelen av tilhørighet. Jeg har også snakket om hvor viktig tilhørighet er, og det å føle at den liksom holder på å forsvinne, skremmer meg.

Vendepunktet

I fjor nådde jeg et slags vendepunkt i livet, jeg bestemte meg for å legge ut på en litt større reise alene. Det høres kanskje ikke så sabla stort ut med Los Angeles, California i USA, men for meg var det stort. For jeg hadde aldri reist så langt bort på egen hånd før. Og jeg skulle vaere der i nesten to uker.

Jeg var nervøs for om jeg i det hele tatt skulle slippe inn i landet med tanke på at Donald Trump slengte rundt seg alle mulige innreiseforbud. Jeg var også redd for hvordan jeg skulle bli behandlet av amerikanerne, de samme amerikanerne som hadde valgt Trump som president. Heldigvis møtte jeg aldri akkurat de amerikanerne, og turen viste seg å vaere en av de beste turene jeg noensinne har vaert på.

Jeg følte meg som en sterk kvinne, og det var noe myndiggjørende med å klare å komme meg rundt på egen hånd, uten hjelp fra en eller annen reisepartner. Det var også lett å komme i kontakt med nye mennesker, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å føle meg hjemme. Før jeg begynte å føle at jeg, ja, tilhørte LA. Jeg husker til og med hvor glad jeg ble da en random dude sa til meg: «You totally fit in, you’re so LA.»

Etter denne reisen bestemte jeg meg for å reise til et nytt land minst én gang i året, og siden har det blitt flere reiser enn jeg hadde sett for meg. Det har gått så langt at jeg til og med har startet en reiseblogg, og nå drømmer jeg om å selge alt jeg eier, slutte i jobben og bli en av de hippiene som reiser rundt jorda og bare lever.

Kanskje er jeg ikke rotløs, men bare rastløs. Samtidig klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at dette handler om noe mer. For det må jo vaere noe «feil» med meg når jeg tar meg selv i føle meg hjemme i hvert eneste land jeg besøker, unntatt det landet jeg er født og oppvokst i?

Tredjekulturs barn

Jeg har en nederlandsk venn som har afghansk bakgrunn, og da jeg snakket med henne om akkurat denne følelsen, fortalte hun at hun kjente på den samme følelsen, og at hun trodde at dette hadde noe med å gjøre at vi var Third Culture Kids (TCK, «tredje kulturs barn»).

Begrepet ble etablert av den amerikanske sosiologen Ruth Hill Useem og handler om mennesker som er oppvokst i en kultur som er annerledes enn foreldrenes. De beveger seg mellom kulturer før de har fått muligheten til å utvikle deres personlige og kulturelle identitet.

På mange måter høres TCK ut som en superkraft, nettopp fordi man tidlig laerer ulike kulturer, å sjonglere disse, og fordi man rett og slett ender opp med å bli globale nomader eller kameleoner som kan tilpasse seg lett.

Man føler tilhørighet til en egen kultur man har til felles med alle som vokser opp «mellom kulturer». Det forklarer hvorfor jeg umiddelbart kan kjenne på et slags bånd med nettopp andre unge mennesker som er Third Culture Kids, til og med de jeg ikke burde føle noen connection med fordi vi egentlig ikke har noe til felles.

Frihet

Etter at jeg ble en del av et slags reiseblogg-miljø, har jeg for øvrig hørt andre snakke om den samme følelsen som jeg kjenner på, det å føle seg hjemme alle andre steder enn i det som er ens egentlige hjem. Og det er ikke nødvendigvis slik at alle disse menneskene er Third Culture Kids. Så hvorfor føler de det samme som meg?

Det var først da en naer venninne av meg kommenterte dette, at det plutselig ga mening. Hun mente at det handlet om følelsen av frihet. Når man er borte fra alt som definerer en i hverdagslivet, som rutiner, jobb og skole, borte fra de vennene som kjenner en for godt, borte fra omgivelsene man kjenner for godt, da føler man seg fri. Og når man føler seg fri, kan man vaere seg selv fullt og helt. Man kan vaere den man vil.

Det fikk meg til å tenke på at hadde jeg faktisk bestemt meg for å flytte til et av de mange stedene jeg føler meg hjemme i, hadde følelsen av mangel på tilhørighet mest sannsynlig sneket seg innpå meg igjen.

Selvsagt har det noe å si hva som skjer i verden for om man kjenner på tilhørighetsfølelse eller ikke, men jeg innser nå at problemet er mye mer sammensatt enn jeg først trodde. Fordi mennesker er kompliserte. Men det som er fint å tenke på, er at jeg ikke er alene, og at det finnes folk rundt omkring i verden som har det akkurat som meg.

Man føler tilhørighet til en egen kultur man har til felles med alle som vokser opp «mellom kulturer».