Liv, død og kjaerlighet. Og en skikkelig katastrofe.
LØRDAGSINTERVJUET: - Jeg ser bare fordeler med å vokse opp i en liten by, sier John Andreas Andersen fra Flekkefjord, mannen bak høstens norske storfilm, «Skjelvet».
Han våkner i mørket med et rykk. Senga rister, rommet dirrer og hele bygningen vibrerer.
John Andreas Andersen har akkurat begynt på filmskolen i Los Angeles i California. Første skoledag, i den første timen, hadde de jordskjelvkurs.
«Gjem deg under et solid trebord. Eller still deg i en dørkarm. Eller aller best – kom deg helt ut av bygget,» var beskjeden.
Han visste at det er ikke selve jordskjelvet som dreper deg, men at folk dør når flere tonn med bygningsmasse raser over dem. Han rekker ikke å tenke mer, før han presser seg under dørkarmen, trekker pusten og håper at det snart skal gå over.
Manuset
20 år seinere sitter John Andreas Andersen på hytta på øya Hidra ved Flekkefjord. I hendene har han manuset til spillefilmen “Skjelvet”, som han skal lese for første gang. Filmen skal bli filmfotografens debut som regissør. Men idet han begynner å lese, kjenner han et drønn i bakken. “Hva i all verden”, tenker han.
Drønnet kjennes ut som om en trailer kjører forbi rett utenfor. Men hytta ligger alene ute på et nes, det er ingen veier der. Han går inn på nettsiden jordskjelv.no. Der kan han se at han og familien har vaert rett ved senteret for et jordskjelv. I sjøen utenfor, på noe som heter Sira-grunnen, lå jordskjelvsenteret.
Han ringer til produsenten med en gang, de må le litt på telefonen.
– Det var spesielt, sier regissøren fra Flekkefjord, der han sitter ved spisebordet i leiligheten i Oslo. Andersen har tidligere vaert fotograf på filmer som «Uno», «Buddy», «Hodejegerne» og «Kongen av Bastøy».
En ulmende grunn
Jordskjelv skjer støtt og stadig i Norge, selv om vi ikke hører så ofte om det. I fjor hadde Bergen et skjelv på 3,8. Forrige uke var det et jordskjelv i Sogn og Fjordane.
I «Skjelvet» er det ikke snakk om et lite drønn, men om et gigantisk jordskjelv.
Filmen er oppfølgeren til «Bølgen», som ble en av de mest sette filmene i norsk filmhistorie. Roar Uthaug har overlatt regissørstolen til John Andreas Andersen, og denne gangen handler det om en geolog som får en mistanke om at et stort jordskjelv kan ramme Oslo.
Filmen er inspirert av en Aftenposten-artikkel som sto på trykk i 1904. Da opplevde hovedstaden et skjelv på 5.4 på Richters skala, det største kjente skjelv på Østlandet i nyere tid. Jordskjelvet kunne merkes over store deler av landet, og helt sør til Polen og øst til Helsinki. Skjelvet ble siden kjent som Oslo-skjelvet.
– Over 800.000 har sett «Bølgen», og forhåndssalget av «Skjelvet» har vaert bra. Hva er det som gjør at nordmenn strømmer til kinosalen for å se katastrofefilm?
– At filmene er basert på noe sant i bunnen. I «Bølgen» handler det om et ras som kan skje. Og i «Skjelvet» er det om jordskjelv som kan oppstå. Jeg tror at folk er glade i katastrofefilm, fordi man kan tenke: Hva ville jeg gjort i den situasjonen? Ville jeg gjort noe annerledes hvis det var meg? Det er jo det som er gøy med kino, man får oppleve ting man ellers aldri ville gjort i livet, sier John Andreas Andersen.
Som i «Bølgen» spiller kjente skuespillere som Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp hovedrollene. Filmen hadde premiere i går, 31. august, men både NRK, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har allerede gitt fantastiske anmeldelser, og alle triller terningkast fem for filmen.
– Jeg bryr meg masse om slike tilbakemeldinger. Jeg vil ikke late som om det ikke betyr noe. Når man har brukt så mye tid på å lage en film, så håper man selvsagt at folk skal se filmen, og se like den, sier han.
Alene i kinosalen
Det er 1980-tallet. Tiden hvor John Andreas kunne se film på NRK, som var den eneste kanalen for mange, og hvor man kunne leie moviebox, altså en video og vhs-spiller. Han er 12 år og sitter i mørket i kinosalen helt alene. Han er trolig den beste kunden på Flekkefjord kino, han ser nesten alle filmer som går, uansett sjanger. Regelen er at det må vaere minst to betalende for å vise film, men maskinisten kjenner gutten godt nå og setter på filmene med bare en betalende kunde i salen også. Det skjer mange, mange ganger.
– Det var kjempeviktig for meg. Nå høres jeg ut som om jeg er hundre år gammel, men på 80-tallet var det jo ikke internett, så det var bare disse måtene å se levende bilder på. Det var de få dørene vi hadde til verden, spesielt når man vokste opp i en liten by som Flekkefjord.
Filminteressen tok seg enda mer opp da han var 13 år og overtok farmors gamle super 8-kamera. De hadde nok kjøpt det for å filme familien, men han og en kamerat begynte med animasjon, med lego, hvor de la på bilde på bilde for å lage små animasjonsfilmer.
Noen år seinere slo de seg sammen med tre andre kamerater. Da begynte det. De hørte om filmkonkurransen Amandus, som er for ungdom og arrangeres under Den Norske Filmfestivalen i Haugesund. Han og kameratene vant med sin første film «Planten», som de også fikk vist på NRK.
– Åpnet dørene til himmelriket
Det ga mersmak. De klarte å hoste opp 500 kroner for å leie et kamera i en uke hos filmskaper Odd Hynnekleiv i Penelope film.
«Trenger dere noe mer,» spurte Hynnekleiv.
Men guttene hadde ikke mer penger. Da tok han dem med ned i kjelleren til det som da het Fønix Kino, hvor utstyrslageret deres lå.
«Hvis der vil låne noe annet, kan dere ta det med», sa han. Uten betaling.
– Det var som om han åpnet dørene til himmelriket. Vi dro derfra med en bil så fullstappet av utstyr at det ikke var plass til en fyrstikk engang. Både Grete Salomonsen og Odd Hynnekleiv var veldig fine og støttende for oss den gangen, da vi begynte å lage kortfilm, forteller 45-åringen.
Han tror at oppveksten i Flekkefjord nok har formet ham.
– Da vi vant denne prisen, så var det bare oss som drev med film i Flekkefjord. Man ble en litt større fisk i en mindre pytt. Hvis jeg hadde vokst opp i Oslo, hadde det vaert veldig mange som gjorde det samme, og sikkert mange som var mye flinkere. Når man var de eneste i byen, så ga det oss en «boost». Jeg ser egentlig bare fordeler med å vokse opp i en liten by.
Jordskjelvet som vil komme
I arbeidet med filmen har de jobbet tett med forskningsinstituttet NORSAR. Seismologene der sier at et stort jordskjelv i Oslo vil skje igjen. Men all verdens eksperter, vitenskap og teknologi klarer fremdeles ikke å svare på det viktigste spørsmålet: Når?
– Da jeg først fikk høre at produsenten ville lage en film om jordskjelv i Oslo, tenkte jeg at det hørtes helt dumt ut, det er jo som en sci-fi-film. Men så leste jeg manus, og så at det er en seriøs forskersom har skrevet om temaet, og at man burde øke bevisstheten rundt temaet. Har Norge en god nok beredskapsplan hvis noe sånt skulle skje i Norge i virkeligheten? Jeg vet ikke.
Katastrofeeffekter til tross: Grunnhistorien er fremdeles om de store temaene i menneskelivet?
– Ja, nesten all historie handler om de store spørsmålene i livet, liv, død og kjaerlighet. Så kan man si at den teknologiske utviklingen gjør at man kan fortelle en ny type historie, men grunnhistorien er jo ofte basert på de kjente byggesteinene.
Må imponere
Han skal ned til Oslo sentrum for å gjøre det siste etterarbeidet med filmen, og slenger seg inn i stasjonsvogna.
– Jeg er stolt over filmen. Vi har laget en film man ikke tror kan lages i Norge, men plutselig kan vi det, for folk har blitt flinkere, og teknologien har kommet videre. For noen år siden turte jeg ikke engang å tenke tanken – at vi kunne lage katastrofefilm for norsk film.
Han mener norsk film har fått mer selvtillit, blitt mer profesjonelle, og så har det vaert en teknisk utvikling på digitale effekter, som er i verdensklasse.
Med forløperen «Bølgen»,som oppnådde stor suksess, har han kjent på presset.
- Men det tok ikke over tankesettet mitt. Jeg tenkte at vi måtte imponere folk enda mer, vi måtte strekke oss enda lenger.
Han stanser bilen utenfor Oslo Plaza. Han kikker ned på avløpsrennene i asfalten.
– Akkurat her hvor jeg står nå, har vi filmet mye i filmen. Opp disse rørene spruter vannet opp. Og her raser Postgirobygget, inn i hotellet, sier han og kikker opp, opp og opp.
Og under bakken vet ingen om det ulmer, i dag eller om 500 år.