Ytterst severdig utstilling
UTSTILLING: Jens Erlands flotte utstilling på Bryne inviterer til refleksjon over mennesket, naturen og teknologien.
Jens Erland, Refleksjon. Skulptur, installasjon, veggobjekt. T.o.m. 7. okt.
Denne utstillingen suger meg inn i en visuell verden som både er jordnaer og eventyrlig. Som rommer en grunnleggende stofflighet samtidig som den gir rom for ettertanke. Fysisk og abstrakt, i symbiose. Her er objekter som virker så skjøre at jeg må liste meg så lett på tå, som for ikke å forstyrre eller forkludre den finstilte balansen. Det er kunst som puster med åndedrett knapt hørbare, men som likevel insisterer på full oppmerksomhet og konsentrasjon.
I sin utstilling i Bryne kunstforening skaper Jens Erland et helhetlig, saeregent rom nettopp gjennom den konsentrerte formen: hvert objekt hviler både i den vel gjennomtenkte helheten og i sin egen kunstneriske tyngde – og samtidig ofte i sin visuelle letthet; og hvert enkelt verk danner en stasjon for refleksjon over mennesket, naturen og teknologien.
«Oppkopla» kaller han et par store hoder koplet til ledninger, som om mennesket mottar elektronisk informasjon eller styring utenfra. Det er en enkel metafor for vår digitale hverdag og for alle som gjerne vil inn i hodene våre for å selge, kontrollere og overvåke. Men ledningene i det ene hodet er koplet til greiner, til naturen selv. Det er som om mennesket ikke bare margstjeles av ytre krefter, men også suger naering direkte fra naturen. I gjensidig avhengighet.
Tvisyn
Slik åpnes utstillingen mot flere horisonter, i stedet for å lukkes i en enkel tolkning om at alt det nye bare er galt og elendig. Jeg finner denne dobbeltheten, Erlands tvisyn, saerdeles stimulerende. Når han i «Linje» folder ut et luftfilter for store maskiner, så det velter nedover veggen og ut på golvet påført en enkel, grov strek i tusj, kan det oppfattes både som skitten luftforurensing filteret har fanget opp, og som en kalligrafisk strek i et eldgammelt japansk manuskript. For tusjstreken er spor etter en kunstnerisk sikker hånd. Vakkert, estetisk givende, likevel gåtefullt og lukket for mening, naermest en levning fra en fortid med former for papirtekster nå i ferd med å gå i glemmeboken i vår digitale skjermverden.
De skjøreste objektene, «Krins» I – III og «Dobbel krins» – delvis en videreføring av de kombinasjonene av luftfilter, porselen og steingods han lenge har arbeidet med, og som også finnes i denne utstillingen – har Erland skapt ved å plassere sirkler formet med trerøtter bak og inni luftfiltre. Dette er et slags skyggespill hvor luftfilteret hjelper naturen å puste, men også hvor vi forsøker å se og oppleve naturen gjennom et menneskeskapt filter. Sivilisasjonens filter, nå kanskje i ferd med å tildekke eller viske ut naturens spor. Filtrer vi naturen bort, eller hjelper vi den å puste og utvikle seg? Trenger naturen nå kunstig åndedrett?
Enkelhet
Enkelheten i disse veggobjektene virker så åpenbar og lett, nesten som om de har laget seg selv. Men de er et resultat av et mangeårig arbeid med materialene og med den konseptuelle dimensjonen Erland legger i sin kunst. Kombinasjonen av saeregne materialer og godt håndverk er beslektet med Bård Breiviks kunstnerskap, men hos Erland er oppmerksomheten utvidet fra å dreie seg om kunstens egne virkemidler til et grunnleggende humanistisk engasjement.
Haiku
Hvert av disse skjøre objektene er som et visuelt haiku-dikt. Knapp, konsentrert poesi om mennesket og dets forhold til naturen. Vakkert, men også til ettertanke. Naturens sirkler i utstillingens veggobjekter er som en delvis skjult referanse til Leonardos tegning av den vitruviske mann; her skriver Erland inn mennesket, dets legemlige og åndelige, humanistiske dimensjon. Og det er som om han spør: hvordan vil disse dimensjonene endres med vår stadig sterkere styrte elektroniske og digitale hverdag; vil vi mestre eller bli mestret? I utstillingen ligger et mulig svar, nemlig at det vil komme an på refleksjonsnivået og -muligheten vår i tiden som kommer.
I installasjonen «Natur» forener Erland trådene i utstillingen. Luftfilter, trerot og steingods setter natur og kultur inn i en balansert helhet og naerhet til hverandre, med leiren i midten, den jord vi er kommet fra og skal tilbake til, også den formet som sirkel. Haiku-diktet strekker seg her ut i rommet; det er til stede i en kunst som er nettopp der hvor jeg befinner meg, og som angår meg direkte.
Det er kunst til å berøres av, og det er en utstilling ytterst severdig.
Hvert enkelt verk danner en stasjon for refleksjon over mennesket, naturen og teknologien.