«Vi vet hvor hver kule traff»
KRONIKK: Trygt plassert bak jordvoller har israelske snikskyttere i månedsvis plukket sine mål blant ubevaepnede palestinere flere hundre meter inne i Gaza.
Over 170 palestinere er drept, mens over 17.000 er såret, − menn, kvinner, barn og ungdom, helsepersonell og journalister, skutt i hode, nakke, rygg, bryst, underliv, armer og ben.
Den 31. mars skrev det israelske forsvaret (Israel Defense Forces, IDF) på Twitter, i norsk oversettelse:
«Intet ble gjort ukontrollert; alt var nøyaktig og tilmålt, og vi vet hvor hver eneste kule traff.»
Naermere en uforbeholden tilståelse kommer man neppe.
Men da bilder og vitneprov strømmet på, ble innlegget fjernet. Senere het det seg at drapene skyldtes uhell og tilfeldigheter. Mange av ofrene skal angivelig ha bøyet seg ned slik at skuddene traff for høyt på kroppen, mens andre var rammet av rikosjetter fra bakken.
Et videoopptak av israelske soldater i aksjon, jublende over en fulltreffer, forteller en annen historie.
Dertil rapporterer lederen for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Midtøsten, Robert Mardini, at over 1400 av ofrene er rammet av mellom tre og fem skudd.
Retningslinjer og konsekvenser
Ifølge FNs retningslinjer for myndighetsutøvelse skal skytevåpen kun anvendes til forsvar mot alvorlige og umiddelbare trusler mot liv og helse, og da bare såfremt mindre ekstreme virkemidler ikke er tilgjengelige.
IDFs egne retningslinjer er hemmelige, men tillater neppe barnedrap, drap på sanitetspersonell eller journalister. Skudd i hode, nakke og rygg på flyktende og ubevaepnede sivile er trolig også uakseptabelt, formelt sett.
Men i praksis spiller dette mindre rolle, for kun meget unntaksvis straffeforfølger Israel egne soldaters drap på sivile palestinere. Snikskytterne kan derfor påregne straffrihet.
Men, når blodtåken har lagt seg, vil erkjennelsen av egne ugjerninger bli en byrde mange vil baere med seg resten av livet. Israels folkevalgte lederskap vil neppe nå frem til en slik erkjennelse. «Godt jobbet», sa statsminister Benjamin Netanyahu til sine soldater etter massakrens første dag.
Forsvarsminister Avigdor Liebermann kunne for sin del forkynne: «Ingen er uskyldige i Gaza. Alle er tilknyttet Hamas og får lønn fra Hamas». Ifølge ministeren fortjener snikskytterne medaljer.
Erfaringsmessig kan heller ikke Israels lederskap påregnes å bli stilt strafferettslig ansvarlige. Men hvilket ansvar har så det folkeflertall som fritt og med vitende og vilje velger og gjenvelger notoriske krigsforbrytere som ledere? Ingen velgere i Israel kan med noen rett si seg uvitende om det som daglig skjer i Gaza og på Vestbredden.
KrF-lederens holdning
Hva så med Israels venner her hjemme? Mens snikskytterne jobber i Gaza, og mens Israels nasjonalforsamling lovfester annenrangs status for landets to millioner arabiske statsborgere, hyller venneflokken i Norge Israels smuldrende demokrati. Kristelig Folkeparti, for sin del, lover økt handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling.
Sant nok, i sin jubileumshilsen ved 70-årsmarkeringen av staten Israel i mai i år beklaget Knut Arild Hareide også de «tragiske dødsfall» på Gazastripen. Hvilken eufemisme! Når staten Israel, med medaljeløfter, beordrer sine soldater i skytestilling, bevaepnet med stridsammunisjon og kikkertsikter, og lar dem meie ned ubevaepnede sivile inne i Gaza, i månedsvis, da er drap og statsterrorisme den rette betegnelsen. Med sin generelle henstilling til «begge sider om å utvise tilbakeholdenhet», sidestiller partilederen i realiteten drapsmenn og ofre.
Den humanitaere situasjonen
Ifølge Flyktninghjelpen, bor det 1,9 millioner palestinere i Gaza. 7 av 10 er flyktninger etter Israels etniske rensinger. Gjennom tre kriger siden 2008 er 3800 palestinere drept, herav over 700 barn.
Halvparten av Gazas barn lider av krigstraumer, 7 prosent lider av veksthemning og 60 prosent lider av blodmangel.
Arbeidsledigheten er på 42 prosent, og 41 prosent mangler mat, 98 prosent av grunnvannet er udrikkelig, 35 prosent av dyrkbar jord er utilgjengelig, og det samme gjelder for 85 prosent av fiskefarvannene, elektrisitet er bare tilgjengelig i to til tre timer daglig.
Sykehusenes mangel på medisiner og utstyr er katastrofal, samtidig avslår Israel 45 prosent av utreisesøknadene for behandling utenfor Gaza.
FN anslår at i 2020 vil over to millioner mennesker ha behov for humanitaer hjelp. Palestinske fiskere og bønder blir skutt og drept, på havet og i grenseområdene mot Israel, mens palestinsk åkerland forgiftes med kjemikalier. Israel har omgjort Gaza til verdens største utendørs fengsel, bevoktet og beskutt fra land, sjø og luft. Summingen av armerte droner er konstant, og innbyggerne vet at et tastetrykk fra en anonym operatør i Israel er nok til ustraffet utslettelse av lekende barn, på en strand eller på et hustak.
Er det av dette undertrykte og utsultede folket man forventer «tilbakeholdenhet»?
Bredt folkelig engasjement
Ingen terrorraketter fra Gazas militante grupperinger kan rettferdiggjøre de lidelser som Israel med overlegg påfører Gazas sivilbefolkning. De titusener av palestinere som nå har reist seg i protest, med åpenbar fare for egne liv og på tvers av politisk tilhørighet, kjønn og alder, trengte ingen marsjordre fra Hamas.
Involvering fra Hamas og andre politiske grupperinger i Gaza endrer heller ikke bildet av et bredt folkelig engasjement.
For øvrig står det heller ikke Israel fritt å likvidere palestinere som måtte vaere tilknyttet Hamas.