Svenske tilstander
FILM: «Amatører» hadde fungert storartet hvis den «bare» hadde slått seg til ro med å harselere over en liten, svensk bygd og dens innbyggere. Men filmen når dypere enn som så, på godt og vondt.
Amatører
Sjanger: Drama / Komedie Skuespillere: Yara Aliadotter, Fredrik Dahl, Zahraa Aldoujaili Regi: Gabriela Pichler Sverige, 2018
Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: Tillatt for alle
I «Amatører» viser regissør Gabriela Pichler en forbløffende evne til å få fram nyansene i et utsnitt av et typisk svensk lokalsamfunn. Handlingen finner sted i den lille, fiktive småbyen Lafors, et tilsynelatende trivelig, litt rølpete sted hvor det ikke skjer så all verdens mye. Bygda levde tidligere godt på sin blomstrende tekstil- og skinnindustri, men er for lengst innhentet av globaliseringen og langt på vei utkonkurrert av billigere produkter fra lavkostland.
Dermed blir det godt mottatt i kommuneadministrasjonen når det blir kjent at en tysk lavpriskjede vurderer å etablere et gigantisk varehus på en ledig tomt i utkanten av byen. Men Lafors konkurrerer mot en annen liten by, og noen lyse hoder i kommunen bestemmer seg derfor for å lage en reklamevideo som skal stille byen i et fordelaktig lys. Til denne jobben engasjerer de først elevene i en klasse på ungdomsskolen, noe som ikke kan sies å fungere helt etter intensjonen. Jobben går i stedet til en profesjonell og temmelig usympatisk dokumentarfilmskaper, mens to av jentene i den refuserte skoleklassen fortsetter sitt prosjekt med å dokumentere «det ekte» Lafors.
Gjennom mye bruk av håndholdt mobilkamera og filming som til forveksling ligner det amatører som våre hovedpersoner ofte produserer, skaper Pichler en tilsynelatende rotete historie. Men etter hvert blir retningen mer tydelig, og da trer også noen av de sentrale karakterene fram i lyset. De som skinner sterkest, er de to unge dokumentaristene Dana og Aida. De er tøffe på utsiden og sårbare på innsiden, slik tenåringsjenter ofte kan vaere, og vi som ser på, kommer ofte ubehagelig tett på jentene og familiene deres.
Det er mye å le av her, og det enkleste av alt hadde antakelig vaert å lage en farse hvor man driter ut løsningsorienterte, men temmelig udugelige kommunalt ansatte. I stedet lar Pichler alvoret skinne igjennom, men uten å presentere noen enkle løsninger. Hun pirker borti flere ømtålige områder, og ingen kommer helt fra det med aeren i behold.
Dette er en historie om hverdagsmennesker, på godt og vondt. Det er også et nyansert bilde av Sverige i dag. Denne filmen kunne med fordel ha vaert pensum for alle som liker å snakke om svenske tilstander og som foretrekker å dele verden inn i svart og hvitt. Men også for dem som tror at alt blir bra hvis vi alle bare oppfører oss som milde og forståelsesfulle sosionomer.